Midtøsten

Endret maktbalanse og vedvarende eskaleringsfare
Den regionale maktbalansen i Midtøsten ble endret etter tolvdagerskrigen mellom Israel og Iran sommeren 2025. Særlig har Israel styrket sin stilling på bekostning av Iran og den Iran-ledede motstandsaksen, bestående av blant andre Hizbollah i Libanon, Hamas i Gaza, sjiamilitsgrupper i Irak og Houthi-bevegelsen i Jemen. Iran var allerede preget av to år med israelsk militært press, men etter tolvdagerskrigen er både landets atomprogram og militære evne svekket – og med det Teherans avskrekkingsevne. Israel ser likevel på Irans atomprogram, missilarsenal og allierte grupper som en trussel, og faren for ny eskalering i regionen består.

Det er fortsatt trefninger mellom Israel og Hamas, til tross for våpenhvileavtale. USAs fredsplan er forankret i en FN-resolusjon, men hverken Israel eller Hamas har forpliktet seg til planen i sin helhet. Israel vil søke å hindre at avtalen går i retning av palestinsk statsdannelse, mens Hamas ikke vil akseptere krav om fullstendig avvæpning. Et Hamas som forblir militært kapabelt, vil være mål for nye israelske angrep og sette humanitær bistand i Gaza i fare.

Etter våpenhvilen i Gaza stanset Houthi-bevegelsen angrepskampanjen mot Israel og israelsk-tilknyttet skipsfart. Bevegelsen vil trolig gjenoppta kampanjen ved en eskalering i Gaza eller dersom Israel gjennomfører omfattende angrep i Jemen. Selv om en eventuell ny angrepskampanje primært vil rettes mot israelske interesser, vil det også medføre fornyet trussel mot norsk og annen skipsfart i regionen. I tillegg vil det føre til forstyrrelser av globale forsyningslinjer og markeder.

I Libanon er våpenhvilen fra november 2024 mellom Israel og Hizbollah under sterkt press. Uten tydelige skritt mot avvæpning av Hezbollah øker sannsynligheten for utvidet israelsk okkupasjon i Libanon og intensiverte israelske luftoperasjoner mot Hezbollah-mål. En slik situasjon vil utfordre evnen til den libanesiske hæren, som  har en sentral rolle i å avvæpne Hezbollah, til å motvirke militær eskalering mellom Israel og Hezbollah.

Normaliseringsprosesser har stoppet opp
Konfliktnivået i regionen har satt regionale normaliserings- og avspenningsprosesser på pause. Israels krigføring i Libanon og Gaza har gjort det vanskeligere for de arabiske statene å normalisere forholdet til Israel. Blant annet er det lite sannsynlig at Saudi-Arabia setter planen om normalisering ut i livet før Israel gir innrømmelser om palestinsk selvstyre både i Gaza og på Vestbredden.

Golfstatene vil fortsette å utvikle sikkerhetssamarbeidet med USA, men søker parallelt å utvide handlingsrommet ved å styrke samarbeidet med Russland og Kina. De kan derfor bli mer lydhøre for russiske og kinesiske standpunkter i spørsmål om Ukraina og Taiwan i multilaterale fora. I tillegg kan stormaktsrivaliseringen spille over til Persiabukta, ved at alle tre stormakter trekkes inn.

Russlands innflytelse i Midtøsten er betydelig svekket som følge av Assad-regimets fall i Syria i desember 2024. Russland trakk de fleste av sine styrker ut etter regimets kollaps, men har beholdt to baser ved kysten. Moskva søker å inngå en avtale med Damaskus om fortsatt tilstedeværelse, for å sikre russisk militært nærvær i Middelhavet og ha et knutepunkt for operasjoner i Afrika.
 

Iran–Israel-konflikten kan føre til bred regional destabilisering
Protestene i begynnelsen av 2026 er de mest alvorlige iranske myndigheter har stått overfor. De utgjorde en betydelig trussel mot stabiliteten til et regime som før sto i en svært krevende sikkerhetssituasjon. Teheran oppfatter faren for nye angrep fra Israel og offensiv retorikk fra USA som en overhengende trussel, og ser at verstefallsscenariet – å stå i konflikt både eksternt og internt – kan bli virkelighet. 

Iran har derfor behov for å gjenopprette avskrekkingsevnen overfor Israel og USA. For å oppnå dette prioriterer Teheran i første omgang å gjenoppbygge landets missilprogram. Gjenoppbygging av henholdsvis Irans atomprogram og landets regionale nettverk av ikke-statlige aktører vil innebære en større risiko for nye angrep fra Israel. Iran søker å finne balansen mellom å gjenopprette avskrekking på den ene siden, og å unngå å fremprovosere en ny militær konflikt, hvor også USA kan bli trukket inn, på den andre.

Ved en ny runde med militær eskalering, vil Iran trolig true med å angripe skipstrafikk i regionen. 

Med manglende iransk evne til å avskrekke Israel i regionen, er evnen til å angripe israelske og jødiske mål i ulike deler av verden et viktigere virkemiddel. En rekke angrepsplott de siste årene viser at Teheran ser på Skandinavia og det øvrige Europa som legitime og aktuelle mål for slike operasjoner.

Iran har beholdt evnen til å produsere kjernevåpen
Etter tolvdagerskrigen i juni er Irans anrikningsinfrastruktur ødelagt. Iran har beholdt den teknologiske kompetansen som kreves for å lage kjernevåpen, og har sannsynligvis fortsatt tilgang til høyanriket uran. Det er teknisk mulig å gjenoppbygge anrikingskapasitet som kan være tilstrekkelig for kjernevåpenproduksjon i løpet av måneder. I en situasjon der Teheran anser regimets overlevelse som truet, er det mulig at Teheran vil se på kjernevåpen som eneste mulighet til å avskrekke USA og Israel. 

Gjenoppbygging av missilproduksjonskapasitet prioriteres uansett. Iran har fortsatt et stort arsenal av missiler egnet for levering av kjernefysiske stridshoder som kan nå hele Midtøsten og store deler av Europa.