Et globalt teknologi- og våpenkappløp

Vestlige teknologibedrifter utsettes for målrettede anskaffelsesforsøk
Russland benytter fortsatt en vesentlig mengde vestlig teknologi i utvikling og produksjon av våpen, og derfor også i krigen mot Ukraina. Kinesisk, iransk og nord-koreansk militærmakt benytter også teknologi fra Vesten. Strategisk samarbeid mellom disse statene og bruk av sivil teknologi i militære våpenprogrammer er en utfordring for mekanismer som skal hindre at sensitive varer og teknologi havner i gale hender.

Bruk av sivil teknologi i militærprogram er et globalt fenomen. Dette gjelder også for Russland, hvor norskprodusert maritim, kommunikasjons- og navigasjonsteknologi er svært attraktivt. For eksempel kan navigasjonsutstyr utviklet til sivil bruk anvendes i artillerisystemer, luftforsvarssystemer og navigasjonsantenner for droner. Også Kina og Iran ser til norsk teknologi på disse områdene.

Aktører som er involvert omgår vestlige sanksjoner ved å etablere fordekte anskaffelsesnettverk, og utnytter EUs indre marked for å skaffe teknologi fra Vesten. Bruk av europeiske mellomledd bidrar til å skjule koblinger til mottakerlandet. I tillegg brukes virksomheter i frihandelsområder, blant annet i De forente arabiske emirater, til å tilsløre sluttbruker.

Kina bistår Russland ved å selge kinesiskprodusert teknologi, som i mange tilfeller inneholder vestlige deler. Kinesiske virksomheter videreeksporterer også en vesentlig mengde vestligprodusert teknologi. I tillegg er russiske teknologianskaffelser fra og via India, Tyrkia  og flere land i Sentral- og Sørøst-Asia betydelig, også av sanksjonerte varer.

Sanksjoner har like fullt god effekt. Vestens sanksjonsregime øker både kostnader og leveringstid på utenlandsk teknologi. Det har medført betydelige forsinkelser i produksjon og utvikling av flere russiske våpensystemer. Russlands avhengighet av vestlig teknologi vil ikke avta med det første, og ulike former for anskaffelsesforsøk overfor norske og allierte teknologiprodusenter vil fortsette.
 

Strategiske våpen

—

Nye START er snart historie
Dersom USA og Russland lar Nye START utløpe i februar 2026, vil det for første gang siden 1972 ikke eksistere en bilateral avtale mellom de to landene som regulerer kjernevåpen. Uten bindende avtaleverk vil forholdene ligge til rette for ny kjernefysisk opprustning. Nye START regulerte antall utplasserte interkontinentale kjernevåpen, og til tross for at Kreml suspenderte avtalen i 2023, har de handlet i tråd med de grunnleggende begrensningene i avtaleteksten.

Russland søker å bruke strategisk dialog og muligheten for en «Ny Nye START» som et forhandlingskort i forholdet til USA og for å fremstå som en ansvarlig kjernevåpenmakt. USA har ytret krav om å få Kina med på nye avtaler, men så lenge Beijings innstilling er at det ikke er aktuelt før Kina er i paritet med USA, er utsiktene til en trepartsavtale tilsvarende Nye START dårlige.

Russland: Nye våpen skal utfordre vestlige forsvarssystemer
Russland prioriterer å utvikle nye strategiske våpensystemer til tross for en presset økonomi. På den ene siden søker Kreml å skape usikkerhet i NATO og spille på europeisk frykt for kjernefysisk eskalering. På den andre er det russiske regimet usikker på Russlands evne til å holde tritt med kjernefysisk og konvensjonell utvikling i Vesten.

Et voksende militært samarbeid med Kina er en vesentlig faktor i russisk våpenutvikling, og det samme er erfaringer fra Ukraina-krigen. Systemer som hypersoniske glidefarkoster og kjernefysisk drevne kryssermissiler og torpedoer er konstruert for å trenge igjennom eksisterende forsvarssystemer og omgå rustningskontrollavtaler. Enkelte våpen er ment å utfordre NATO-lands evne til å detektere, følge og skyte ned et kjernefysisk angrep. De skal også sørge for en sikker evne til gjengjeldelse uansett forhold.

Et eksempel er kryssermissilet Skyfall, som har kjernefysisk fremdrift. Missilet har vist svært lang rekkevidde, noe som vil gjøre det i stand til å angripe fra uventede retninger og dermed ha mulighet til å omgå luft- og missilforsvar. Høsten 2025 tilbakela missilet flere tusen kilometer over et testområde på Novaja Semlja. Selv med dette fremskrittet vil det kreves flere år med testing før systemet kan bli operativt.

Et Skyfall-missil som styrter under testing vil kunne føre til lokale radioaktive utslipp, med økte strålingsnivåer begrenset til noen få kilometer fra nedslagsstedet.

Et annet eksempel er Oresjnik, et mellomdistanse ballistisk missil. Russland har brukt missilet mot Ukraina to ganger, først i et angrep mot et industrianlegg i Dnipro høsten 2024, så i januar i år, da et missil ble skutt mot Lviv, vest i Ukraina.

Kreml har flere ganger nevnt Oresjnik i retorikk mot europeisk støtte til Ukraina og direkte overfor Ukraina. Missilet kan nå hele Europa og er utstyrt med 36 små stridshoder som treffer mål på bakken med svært høy hastighet. Fordi stridshodene er små, tilfører ikke systemet betydelig mer ildkraft enn andre russiske kort- og mellomdistansemissiler, men det store antallet stridshoder gir god gjennomtrengningsevne mot missilforsvar.

Poseidon er en ubåtlevert kjernefysisk drevet torpedo som kan utstyres med kjernefysisk stridshode. Reaktoren er ment å gi våpenet interkontinental rekkevidde. Torpedoen krever en stor, spesialbygget ubåt som utskytingsplattform. Høy kompleksitet gjør at utvikling av systemet vil ta lang tid.

Russland utvikler også Sarmat, et nytt interkontinentalt missil. Testaktivitet i nordområdene ble stanset etter at missilet eksploderte i siloen på Plesetsk høsten 2024, og testing fortsetter fra en base lenger sør. Våpenet er viktig for Moskva fordi det anses som avgjørende for Russlands evne til å videreføre strategisk avskrekking. 
 

Kina: Oppbygging i høyt tempo
Kinas kjernefysiske arsenal har økt kraftig de siste årene, fra mer enn 200 stridshoder i 2020 til mer enn 600 ved inngangen til 2026, og veksten vil fortsette. Landbaserte kjernevåpen vil fortsatt utgjøre ryggraden i det kinesiske arsenalet, fordelt på mobile utskytingsramper og silofelt, men det satses også på ubåt- og flyleverte strategiske kjernevåpen. 

Kinas ubåtbaserte ballistiske missiler kan ramme det kontinentale USA fra kinesiske kystnære farvann, mens luftleverte ballistiske missiler er egnet til å ramme punktmål i Indo-Stillehavsregionen. Ved å spre strategiske kjernevåpen på flere typer plattformer kan Kina både oppnå evne til rask gjengjeldelse med silobaserte missiler og sikker gjengjeldelse ved hjelp av mobile landbaserte utskytingsplattformer og ubåter.

Samtidig med økningen i kjernevåpen fortsetter utviklingen av missiler som både kan bære konvensjonelle og kjernefysiske stridshoder. Det er sannsynlig at Kina utvikler kjernefysiske stridshoder med mindre sprengkraft til sine regionale missiler, noe som gjør dem egnet for bruk mot militære mål. Ved å prioritere utvikling av ballistiske missiler og hypersoniske glidefarkoster til bruk mot sjømål, søker Kina å skyve operasjonsområdet for amerikanske hangarskipsgrupper lenger bort fra kinesisk fastland.

Kjemiske og biologiske våpen

—

Russland og Kina opprettholder evnen til å produsere dødelige stridsmidler
Russland er signatarstat til bio- og kjemivåpenkonvensjonene, men har i kraft av eksisterende kompetanse og industri- og forskningsanlegg evne til å produsere stridsmidler og leveringsmidler. I tillegg fortsetter Russland å bruke mindre dødelige midler som tåregass og klorpikrin i Ukraina. 

Kina tilsluttet seg biovåpenkonvensjonen i 1984, men kinesiske militærtilknyttede forskningsinstitusjoner har i mange år jobbet med identifisering og testing av svært giftige stoffer. Denne flerbruksforskningen, omfattende satsing på bioteknologi og historisk kompetanse fra tidligere biovåpenprogram gjør at Kina sitter med en betydelig evne til å utvikle og produsere biologiske våpen.

Teknologiske fremskritt revolusjonerer mulighetsrommet for biologiske våpen
Avansert bioteknologi kombinert med kunstig intelligens (KI) og stordata muliggjør design av nye giftige stoffer og mikroorganismer med spesifikke egenskaper. KI-verktøy kan brukes til å generere oppskrifter på giftige stoffer som ikke vil fanges opp i standardanalyser, og som kan bestilles hos en kommersiell leverandør.

Tilgang på omfattende genetisk stordata og helsedata vil legge til rette for nye medisinske fremskritt. Samtidig kan statlige aktører bruke KI til å prosessere slike data for å finne genetiske trekk som er unike for potensielle mål. Ambisjonen kan være å utvikle agens med diskriminerende effekt, som kan innrettes mot både mennesker og mot matproduksjon.