Etterretningstjenestens historie

Utvikling i kald krig

Hovedfokus etter krigens slutt i 1945 var nedbemanning og avvikling av norsk etterretningstjeneste, ikke ekspansjon. Første oppgave ble å støtte avviklingen av den tyske okkupasjonsmakten. ATP – Administrasjon Tysk Personell – ble den største avdelingen i en organisasjon som ellers ble redusert til et minimum. Roscher Lund ble våren 1946 militærrådgiver for Trygve Lie, FNs første generalsekretær, og major Vilhelm Evang, 37 år gammel cand. real fra Universitetet i Oslo og med bakgrunn fra tjenesten i London under krigen, ble satt til å lede oppbyggingen av norsk etterretning i etterkrigsårene. Arbeidet med dette skjøt fart etter den kalde krigens start i 1948.

Norsk etterretning ble gradvis utviklet til en moderne teknisk etterretningstjeneste med evne til effektiv overvåkning av Norges nærområder – til lands, til sjøs og i luften. En sterk nasjonal etterretningstjeneste var viktig for vår egen nasjonale sikkerhet, men også helt avgjørende for å redusere allierte nasjoners behov for tilstedeværelse i nordområdene. Dermed kunne spenningen reduseres, likeså risikoen for utilsiktet militær eskalering. Det geostrategiske brennpunkt som norsk, og særlig nordnorsk, område representerte i den kalde krigens periode, var et etablert faktum, uavhengig av norsk politikk. Derfor var en norsk etterretningstjeneste, i nært samarbeid med allierte stormakter, men med norsk personell og norsk kontroll, både det beste alternativet og det beste bidraget til den vestlige alliansens forsvar. 

Etter at Forsvarets overkommando ble opprettet og flyttet inn på Huseby i 1970, ble Forsvarets etterretningstjeneste, eller FO/E, den nye betegnelsen på Etterretningstjenesten. De to siste tiår fra 1970 fram mot murens fall og kommunismens sammenbrudd fortsatte utviklingen innenfor tjenesten i de samme veletablerte spor som er inngående beskrevet i boken «Strengt Hemmelig» av professor Olav Riste og Arnfinn Moland.

I sum medførte den militære og teknologiske utvikling i 1980-årene at nordområdenes militærpolitiske og strategiske betydning økte. USAs fremskutte marinestrategi, samt introduksjon av sjø- og luftbårne langtrekkende kryssermissiler, skapte et nytt forsvarsbehov for Sovjetunionen i nord. De korteste ruter mellom supermaktene for interkontinentale ballistiske atomraketter krysset de nordlige områder. Dette gjorde nordregionen til et svært viktig område i varslingssammenheng. Ut fra den militære aktiviteten i Sovjet kunne man ikke finne noen indikasjoner på en kommende kulminasjon av den kalde krigen. Tvert om var krigen på sitt kaldeste, og den var langt fra preget av tøvær eller nedrustning. I desember 1979 hadde Sovjet invadert Afghanistan, noe som ikke brakte tankene i retning av en mindre spent internasjonal situasjon. «Glasnost» og «perestrojka» ble selvsagt registrert som interessante utviklingstendenser, men hadde lite innvirkning på den sovjetiske militære aktiviteten i nord.

Omstilling etter murens fall

FO/E møtte på 1990-tallet en helt ny hverdag. Fra å være en svært lukket tjeneste i den kalde krigen, ble det etter murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd gjennomført en prosess med store kutt i antall ansatte, ikke minst grunnet bortfall av den omfattende amerikanske økonomiske og materielle støtten. Tjenesten måtte omstilles, se etter nye oppdragsgivere og endre det ensidige fokus på nordområdene. Men Russland var fremdeles i fokus, og kunnskapsmiljøet ble ikke nedbygget. Likevel måtte FO/E tilpasse seg en ny sikkerhetspolitisk situasjon og en ny økonomisk hverdag. I løpet av forholdsvis kort tid, i 1994, var tjenestens budsjett for første gang en del av forsvarsbudsjettet.

Det såkalte Kval-utvalget slo i 1995 fast at Forsvaret måtte bedre sin forståelse og utnyttelse av Etterretningstjenestens kapasiteter, utvikle en større egenevne innen etterretning, samtidig som FO/E selv måtte tilpasse seg bedre til Forsvarets behov for operativ og taktisk etterretning i konfliktområder og i tilfelle nasjonal krise eller krig. Innsatsen på Balkan fra 1996 innledet en ny tid for FO/E og ga tjenesten det enkelte kaller «en ny pilar». I løpet av kort tid ble det tydelig for de militære sjefer at etterretningsbidraget var helt essensielt, og snart ble det opplevd som uunnværlig.

Etter Balkan, og i særlig grad i Afghanistan, har bidrag fra Etterretningstjenesten i internasjonale militære operasjoner vært en selvfølge. Parallelt er også Forsvarets egenevne på operativ og taktisk etterretning utviklet, i samarbeid med Etterretningstjenesten, som på sin side har måttet utvikle en bedre evne til å bistå Forsvaret med denne type etterretning, i tillegg til det overordnede strategiske bildet. Antall ikke-militære oppdragsgivere har økt, ikke minst gjelder dette Utenriksdepartementet. Samarbeidet med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har også gjennomgått en utvikling og blitt stadig nærmere.

11. september 2001

Den enkelthendelse som mer enn noe annet preget det første tiår av 2000-tallet, var angrepet på World Trade Center i New York 11. september 2001. Anslaget skapte et nytt trusselbilde, med den etterfølgende krigen mot terror som følge. På Balkan hadde Etterretningstjenesten bygget opp respekt som deltaker i internasjonale operasjoner, ikke minst hos amerikanske samarbeidspartnere, og denne hadde tjenesten nå i ryggen ved deployeringen i et nytt og farligere område.

Etterretningstjenestens operatører fulgte de norske spesialstyrkene i fremste rekke og leverte etterretningsbidrag til både egne og allierte styrker, som uten tvil var med på å holde tallet på falne nede. Innsatsen ble høyt verdsatt både av samarbeidende tjenester og av Forsvaret. I Afghanistanutvalget fra 2017 het det at «Støtten Etterretningstjenesten ga spesialstyrkene gjennom National intelligence support team (NIST), var den mest omfattende og ressurskrevende delen av tjenestens engasjement i Afghanistan». Norske spesialstyrker og Etterretningstjenesten utviklet et nært samarbeid, og Afghanistanutvalget konkluderte videre at «Sammen har de levert viktige bidrag til kampen mot terror og til statsbygging. Innsatsen ble verdsatt av USA og i NATO og viste seg dermed å være et viktig sikkerhetspolitisk verktøy».

Nye omstillinger – Russland igjen i fokus

Den 1. august 2003 byttet Forsvarets etterretningstjeneste navn til Etterretningstjenesten, i forbindelse med opprettelsen av ny ledelsesstruktur i Forsvaret. Navnet samsvarer med det som er brukt i Lov og Instruks om Etterretningstjenesten. Samtidig med navneendringen fikk Etterretningstjenesten også sitt eget våpenskjold.

I generalløytnant Torgeir Hagens åtteårige periode som sjef for Etterretningstjenesten, fra 2002 til 2010, ble det mer og mer tydelig at de mange nye oppgavene som ble pålagt og med stadig nye behov fra oppdragsgivere, fordret større bevilgninger over forsvarsbudsjettet. Årene var preget av en markant økning i antallet oppdrag og oppdragsgivere for tjenesten. Dette førte til en ubalanse mellom de oppgaver tjenesten var forventet å levere på, og de ressurser tjenesten hadde til rådighet. Utviklingen ble forsterket av stigende drifts- og investeringsutgifter. Gjennom interne omfordelinger og støtte fra USA hadde man klart å legge om og bygge opp tjenesten på bildeetterretningsområdet (IMINT) og bygget en ny stasjon på Eggemoen, som først i 2018 ble offentlig kjent som Forsvarets stasjon Ringerike, for sivilt relatert kommunikasjonsetterretning (COMINT).

Fra 2008 kom Russland tilbake for fullt som en militær trussel, som bare eskalerte i tiåret som fulgte. Terrorrelaterte trusler beholdt sin prioriterte plass i planleggingen, samt det som tegnet til å bli et nytt satsingsområde: Cybertrusler og behovet for tilgang til sivil kommunikasjon, ikke bare fra satellitter, men også fiberbaserte kommunikasjonslinjer over landegrensen.

Ny lov, videreutvikling og mer åpenhet

Generalløytnant Kjell Grandhagen overtok som sjef i 2010. Han fikk på plass en overordnet strategi for Etterretningstjenesten og opprettet nye strategiske styringselementer der han mente det var behov for det. Etterretningstjenesten er en skjermet organisasjon, og det kan derfor være utfordrende for tjenesten å uttale seg offentlig uten å bryte sikkerhetsinstruksen. Grandhagen la likevel vekt på større åpenhet om tjenesten, og fra 2011 ble FOKUS utgitt årlig som et offentlig dokument.

Tjenesten ble involvert i krigen i Libya i 2011 gjennom en egen Task Force ved hovedkvarteret. Etterretningspersonell ble samlokalisert med det norske bidraget på Kreta og produserte etterretningsrapporter til støtte for militære og politiske beslutningstakere forut for og etter den militære intervensjon i konflikten. Antallet samarbeidende land og tjenester økte markant i denne perioden. Grandhagen fikk gjennomslag for nødvendigheten av et økonomisk løft for Etterretningstjenesten. Det materialiserte seg i Forsvarets langtidsplan (LTP) med virkning fra 2016. Da overtok generalløytnant Morten Haga Lunde som ny sjef.

En betydelig økning av budsjettet, akkompagnert av nye krav til Etterretningstjenesten i Forsvarets langtidsplan, gjorde det nødvendig å utvikle nye prosesser for samhandling og etablere mer robuste fagmiljøer på de prioriterte områdene. Haga Lunde videreførte arbeidet med ny lov om Etterretningstjenesten, der også den såkalte tilrettelagte innhentingen (TI) av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon til etterretningsformål er inkorporert. Loven ble vedtatt i juni 2020, samme år som viseadmiral Nils Andreas Stensønes overtok som sjef.

Etterretningssjefer etter krigen

Følgende personer har vært sjef for Etterretningstjenesten fra opprettelsen 6. februar 1942

• 1942–1946  oberst Alfred Roscher Lund
• 1946–1966  oberst Vilhelm Evang
• 1966–1970  oberst Johan Berg
• 1970–1975  oberst Reidar Torp
• 1975–1977  oberst Sven Hauge
• 1977–1979  oberst Fredrik Bull-Hansen
• 1979–1985  kontreadmiral Jan Ingebrigtsen
• 1985–1988  kontreadmiral Egil Eikanger
• 1988–1993  generalmajor Alf Roar Berg
• 1993–1998  generalmajor Olav Bjerke
• 1998–2002  generalmajor Jan Fredrik Blom
• 2002–2010  generalløytnant Torgeir Hagen
• 2010–2015  generalløytnant Kjell Grandhagen
• 2016–2020  generalløytnant Morten Haga Lunde
• 2020–          viseadmiral Nils Andreas Stensønes