Moskva i varig konfrontasjon

Ingen reell forhandlingsvilje så lenge krigsoptimismen rår
Kreml har ikke vist tegn til forhandlingsvilje, men søker snarere å utnytte forhandlingene til å påvirke amerikansk tilnærming i russisk favør.

Vestens støtte forblir avgjørende for Ukrainas evne til å forsvare seg mot russisk aggresjon. Putin-regimet mener Russlands evne til å stå i krig og konfrontasjon overgår Ukrainas og Vestens, og Kreml vil derfor fortsette å stille maksimalistiske krav. Selv om Russland står overfor betydelige økonomiske utfordringer, har regimet fortsatt virkemidler tilgjengelig for å opprettholde krigsinnsatsen.

Sikter seg inn på Europas sikkerhetsarkitektur
Kreml har som mål å bryte ned og etablere en verdensorden i tråd med russiske stormaktsinteresser. Regimet forbereder seg på langvarig konfrontasjon, og søker å avskrekke Vesten med de virkemidler staten disponerer. Dialog med USA vil være en del av strategien i Kreml så lenge regimet beholder troen på at det vil gi gjennomslag for russiske standpunkt. I motsatt fall øker sannsynligheten for mer tydelig virkemiddelbruk, deriblant trusler om bruk av kjernevåpen.

Det er en forventning i Moskva om at forholdet til Europa vil fortsette å forvitre, og Russland utvikler nye strategiske våpen og bygger ut militærmakten langs grensen mot NATO. Kreml vil fortsatt søke å unngå direkte militær konflikt med Europa og NATO, men den anspente situasjonen øker faren for misforståelser og utilsiktet eskalering.

Russiske operasjoner i Europa kan øke i omfang og alvorlighetsgrad
Russland søker å redusere Vestens støtte til Ukraina og svekke europeisk og transatlantisk samhold. Moskva mangler økonomiske og diplomatiske virkemidler for å påvirke NATO, og det øker betydningen av fordekt virkemiddelbruk og strategisk avskrekking. Russland opererer i gråsoner for å skjule russiske knytninger. Virkemidlene omtales gjerne som hybride, sammensatte eller fordekte. Både spionasje, sabotasje og på­virkningsoperasjoner inngår, og russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester spiller en sentral rolle.

At Norge er en vesentlig bidragsyter til Ukraina er også Moskva kjent med, men først og fremst betraktes Norge som en del av den vestlige blokken, ett av mange såkalt «ikke-vennlige» vestlige land. Russiske aktører vil uansett gripe til aktuell tematikk når de finner det opportunt, og det finnes særtrekk ved Norge som kan innvirke på russisk interesse. Det gjelder nærhet til Arktis, energileveranser til Europa og rollen som logistikk- og mottaksknutepunkt for allierte. Kreml har som mål å øke russisk handlingsrom på Svalbard. Videre søker de å påvirke holdninger til norsk forsvarspolitikk, skape frykt, avmaktsfølelse og polarisering i befolkningen og svekke tilliten til norske myndigheter – i tillegg til å svekke norsk støtte til Ukraina.

Etter angrepet på Ukraina i 2022 er det rapportert om flere titalls operasjoner i Europa som knyttes til Russland, blant annet tilfeller av brannstiftelse og hærverk. Det er også avdekket planer om likvidering. Russlands intensjon om å gjennomføre slike operasjoner vil bestå, og Kreml følger nøye med på hvordan Vesten svarer på russisk fremferd. Dersom det sikkerhetspolitiske forholdet til Europa forverres videre, er det grunn til å forvente at Russland vil gjennomføre både flere og mer alvorlige operasjoner.

Også svekket russisk tro på at krigen vil ende i deres favør vil føre til økt vilje til å trappe opp virkemiddelbruken overfor Vesten. Det samme kan en vesentlig forverring av økonomien, eller et regime som opplever at det ikke lenger sitter trygt.

Pro-russiske og anti-vestlige narrativ spres av russiske aktører på digitale plattformer og i sosiale medier, ofte via kanaler med fordekte knytninger til russiske myndigheter. Russiske aktører har de seneste årene opprettet nettsider som utgir seg for å være legitime medieplattformer med redaksjonelt innhold. Det er ikke alltid åpenbart at innholdet er propaganda; det kan også bestå av polariserende materiale som skal skape engasjement eller avlede oppmerksomheten. Spredningen forsterkes med bruk av kunstig intelligens, som muliggjør målrettet storskala-produksjon av tekst, bilder, video og lyd for å øke troverdigheten og rekkevidden til budskapene. Eksempler er falske videoer som etterlikner etablerte nyhetsformidlere og statsledere når det er valg i Europa samt stemmekloning av eksperter og akademikere. Det er også avdekket forsøk på å tilføre vestlige KI-språkmodeller manipulert informasjon, slik at modellene svarer i tråd med russiske interesser.
 

Russland ser seg tjent med europeisk usikkerhet
Russland ser seg tjent med at hendelser utenfor Ukraina skaper usikkerhet om hvorvidt de skjer med hensikt og om de er styrt fra Moskva. Derfor kan selv utilsiktede hendelser understøtte Russlands mål om å skape usikkerhet i europeiske land om russisk hensikt og evne. En spent sikkerhetspolitisk situasjon, og tendensen til selvskremming i vestlige samfunn, kan bli selvforsterkende.

Samtidig fører det spente forholdet mellom Russland og Vesten, i kombinasjon med lavt treningsnivå i deler av russisk militærmakt, til forhøyet risiko for utilsiktede hendelser og misforståelser mellom russiske og allierte enheter. Russland vil uansett følge med på hvordan Norge og allierte håndterer ulike hendelser. Vestens respons gir russiske beslutningstakere innsikt i militære og politiske forhold som de kan utnytte i operasjonsplanlegging og påvirkningsøyemed.

Russiske droneangrep mot mål vest i Ukraina innebærer vedvarende risiko for at droner kan komme på avveie og entre NATOs luftrom. Navigasjonssystemer kan forstyrres av jamming, men også værforhold, feilprogrammering og teknisk feil kan føre til at droner ikke treffer mål.

For øyeblikket er det meste av Russlands droneproduksjon innrettet for bruk i Ukraina. Russland har flydd droner i overvåkingsøyemed i norske nærområder i flere år, men i et svært begrenset antall.

Etterretningstrusselen forblir høy
Etterretningstrusselen fra russiske tjenester forblir betydelig i 2026. Operasjoner mot norske mål foregår kontinuerlig. For informasjonsinnhenting støtter Russland seg i stor grad på cyberoperasjoner, personell ombord på sivile fartøy og stedfortredere uten formell tilknytning til russiske myndigheter. Våpenleveranser til Ukraina, opptrening av ukrainsk personell, alliert tilstedeværelse, myndighetsmål, kritisk infrastruktur og norsk forsvarsevne vil fortsatt være etterspurte tema for russiske etterretningsoperasjoner.

NATO-øvelsen Cold Response gjennomføres i mars og er en av årets viktigste aktiviteter i Norge for Forsvaret. Russland vil overvåke øvelsen og samle inn informasjon for å avdekke eventuelle endringer i NATOs struktur og planverk. I norske farvann benytter Russland både militære etterretningsfartøy og fly, i tillegg til fordekt innhenting blant annet fra ikke-militære fartøy. Til tross for pressede ressurser vil den russiske marinen avse enkelte fartøy for å vise tilstedeværelse under større NATO-øvelser. Det kan skje både lokalt og i havområder tett på øvingsaktivitet.

Militære tiltak sikrer både økonomiske og militære interesser 
Etter at vestlige land skjerpet kontrollen av skyggeflåtefartøy i 2025, satte Russland inn tiltak for sikring og eskortering av skipene gjennom Østersjøen.  Oppdraget fortsetter i 2026 og legger beslag på flere marinefartøy, men er viktig for å opprettholde Russlands krigsøkonomi.

Ukrainas evne til å ramme mål langt inne på russisk territorium med droner har økt siden 2022. Russland har truffet beskyttelsestiltak, deriblant å forstyrre GNSS-signaler rundt russisk infrastruktur. GNSS-forstyrrelser har blitt registrert jevnlig utenfor Kola siden 2022, og etter de første ukrainske droneangrepene mot Olenegorsk i 2024 har forstyrrelsene økt i omfang. Systemene har lang rekkevidde og forårsaker forstyrrelser også i norsk luftrom. Tiltakene ventes å fortsette.

I tillegg har ukrainske angrep mot russiske områder langt fra frontlinjen ført til at Russland i større grad unngår å samle flere militære systemer på ett sted. I 2025 kunngjorde Moskva at markeringen av Marinens dag ville bli betydelig mindre, på tross av at det er en viktig merkedag i Russland.

Politisk og økonomisk utvikling

—

Fiendebilde og trusler om represalier skal holde befolkningen pasifisert
Å fremstå som taper av Ukraina-krigen er ikke et alternativ for Kreml. Krigen er løftet frem som en «redningsoperasjon», og Kreml har trukket forbindelser til seieren over nazistene i andre verdenskrig – en seier som spiller en sentral rolle i russisk identitetsbygging. Samtidig tærer krigen på Russlands ressurser, noe som betyr at det må økonomiseres på hjemmebane. Det er derfor stadig viktigere for Kreml å hindre at utfordrende levekår gir grobunn for misnøye som kan gå over i protester. Stabiliteten til det russiske regimet er derfor i vesentlig grad knyttet til utfallet av krigen mot Ukraina og konfrontasjon med Vesten.

Gjennom krigsårene har Kreml fortsatt å sentralisere makt og forsterke kontrollen over elite og øvrig befolkning med systematisk og hardhendt undertrykking av all motstand. Mens flertallet av de som verver seg til krigen og arbeidere i russisk militærindustri opplever inntektsvekst, kjenner stadig flere russere konsekvenser av krigen på kroppen, og krigstretthet er utbredt. I Murmansk-regionen kommer krigens konsekvenser på toppen av langvarige problemer med forfallen boligmasse, stadige bortfall av oppvarming og varmt vann om vinteren, befolkningsnedgang og budsjettunderskudd.

I tråd med denne utviklingen forsøker Kreml å vri på den såkalte samfunnskontrakten. Regimet er ikke lenger i stand til å tilby russiske borgere gradvis bedre levekår i bytte mot at de holder seg unna politisk aktivitet. For å kompensere har Kreml forsterket narrativet om at vestlige krefter motarbeider Russland. Dette fiendebildet er ment å virke samlende, og samtidig mistenkeliggjøre opposisjonen og kutte dens forbindelser til støtte i Vesten.

Regimet truer med strenge represalier for individer og grupper som ikke innretter seg. I mars 2022 fikk Russlands forvaltningslov en ny artikkel om offentlige handlinger som «diskrediterer» Russlands væpnede styrker. I etterkant har svært mange politisaker blitt opprettet som følge av uttalelser om Ukraina-krigen.

Slike undertrykkende lover har blitt innført og skjerpet over flere år og gir styresmaktene juridiske verktøy til å forfølge meningsmotstandere. Journalister, opposisjonspolitikere og enhver som våger å stikke hodet frem stemples som «utenlandsk agent», «ekstremist» eller «terrorist». For eksempel erklærte russisk høyesterett i november 2025 at Antikorrupsjonsfondet (FBK) opprettet av avdøde Aleksej Navalnyj er en «terrororganisasjon».

Undertrykkelsesstrategien er foreløpig effektiv for å hindre og håndtere tilløp til sosial uro. Det er lite sannsynlig at 2026 vil bringe med seg et innenrikspolitisk press som er tilstrekkelig til at regimet endrer kurs. Eliten vil forbli lojal, og befolkningen vil mangle både evne og vilje til organisert motstand.

Dystrere syn på Norge i det russiske samfunnet
Etter Moskvas syn er det få ting som skiller Norge fra den øvrige vestlige blokken. Regimets kontroll over informasjon og målrettet bruk av propaganda og indoktrinering er med på å forme russisk tenkning i en retning som i økende grad avviker fra norsk og vestlig virkelighetsforståelse. Det gjelder for russere i alle samfunnslag.

Økonomien vil forbli sårbar
Russland er fortsatt i resesjon, og økonomisk vil 2026 trolig bli det mest krevende året siden angrepet på Ukraina i 2022. Prioritering av krigen tærer på russiske ressurser. Produksjon av militært materiell og insentiver for å rekruttere soldater bidrar til å opprettholde militær evne, men går på bekostning av økonomi og arbeidskraft i andre sektorer. Det ventes økte spenninger i myndighetsapparatet som resultat.

Regimet manipulerer økonomiske data for å pynte på bildet, men disponerer også andre verktøy for å bøte på problemene, som omdisponering av midler fra sivil sektor til forsvarsformål, økning av skatter og avgifter, utstedelse og tvangskjøp av statsobligasjoner og sanksjonsomgåelse. Virkemidlene gir fleksibilitet til å holde økonomien tilsynelatende stabil, men den er i realiteten svært sårbar, spesielt for svingninger i oljeprisen og vestlige sanksjoner.

Militær utvikling

—

Moskva oppfatter trusselbildet som mer alvorlig og mener faren for en ny regional krig har økt som følge av Ukraina-krigen. Størrelsen på russiske landstyrker ventes derfor å fortsette å vokse de neste årene. Strategiske avskrekkingsstyrker forblir like fullt fundamentet i russisk sikkerhetspolitikk. Nordflåten beholder sin sentrale rolle, i Russlands kjernefysiske og konvensjonelle avskrekking så vel som i strategisk kommunikasjon overfor NATO. I tillegg vil testing av nye, avanserte våpensystemer i norske nærområder fortsette.

En fortsatt voksende landmakt 
Til tross for en presset økonomi, vil Russland fortsette å prioritere produksjon og rekruttering, både for å opprettholde kampkraft i Ukraina og for å utvide Russlands landmilitære styrkestruktur. De store strategiske lagrene er i ferd med å tømmes, og landmakten må i økende grad basere seg på nyproduksjon. Tungt materiell er mindre eksponert enn tidligere i krigen, og tapsraten har gått ned, men russiske personelltap vil forbli betydelige. Likevel vil både produksjon og rekruttering fortsette å overstige tapene på stridsfeltet. 

Krigen i Ukraina har utviklet seg til en relativt statisk utmattelseskrig. Ubemannede systemer har fått en langt større rolle, og partenes evne til å manøvrere med mekaniserte styrker på stridsfeltet er svært begrenset. Enn så lenge tyder likevel alt på at russisk militærdoktrine forblir fast, der Russland vil søke å avgjøre en fremtidig væpnet konflikt så tidilig som mulig. Spesielt mot en konvensjonelt overlegen motstander vil Russland søke å unngå at konflikten utvikler seg til en langvarig utmattelseskrig. Selv om ny teknologi og erfaringer fra Ukraina-krigen vesentlig har styrket betydningen av defensive landmilitære operasjoner, vil russiske landstyrker fortsatt være offensivt innrettet for manøverorientert krigføring, der stridsvogner, stormpanservogner og artilleri utgjør kjernemateriellet. Dette gir seg utrykk i at Russland fortsetter å prioritere produksjon av tyngre landmilitært materiell. Ubemannede systemer, langtrekkende presisjonsild og systemer for elektronisk krigføring vil like fullt få en viktigere rolle i Russlands fremtidige landmakt. 

Uendret rolle for Nordflåten
Russlands viktige nordlige flanke sikres av Nordflåten. Dens fremste oppgave er å sikre troverdig gjengjeldelsesevne ved å beskytte flåtens strategiske ubåter. I tillegg skal den sørge for avskrekking ved hjelp av andre kapasiteter, deriblant missilbærende kampfartøy og ubåter som er i stand til å true militære og sivile mål i NATO-land og NATOs maritime forsyningslinjer. Den støtter også Østersjøflåten med eskortering av skyggeflåteskip som frakter russisk olje og gass.

I norske nærområder opprettholder Nordflåtens strategiske ubåter og kryssermissilbærende multirolleubåter tilstedeværelse. Jevnlige tokt i Atlanterhavet prioriteres.

Vedlikeholdsetterslep vil fortsette å legge begrensninger på kampkraften til den russiske marinen. Gapet mellom oppdragsmengde og ressurser er økende. Unntaket så langt er de mest avanserte ubåtene. Disse har vært skånet og evner å opprettholde høyt operasjonstempo.

Moderniseringen av Nordflåten fortsetter langsomt. Flere sjømilitære plattformer utrustes med moderne langtrekkende presisjonsvåpen. I løpet av 2026 vil flåten disponere tre SEVERODVINSK-klasse multirolleubåter og tre fregatter som bærer hypersoniske Tsirkon-missiler. KIROV II-klasse krysseren Admiral Nakhimov har gjennomgått modernisering og vil bli den russiske marinens flaggskip. Med både Kalibr- og Tsirkon-missiler om bord vil krysseren ha svært stor slagkraft. Fartøyet vil fortsette sjøprøver og våpentester gjennom 2026, og vil potensielt kunne være klar for operativ tjeneste mot slutten av året. I tillegg ventes Nordflåten de kommende årene å bli tilført én modernisert AKULA I-klasse angrepsubåt og seks konvensjonelle KILO II-klasse ubåter. Disse vil alle være utstyrt med Kalibr-missiler.
 

Evnen til å ramme kritisk infrastruktur under vann videreutvikles
Russland fortsetter å utvikle militær evne til å ramme vestlig kritisk infrastruktur på store havdyp. Infrastruktur på grunt vann er sårbart både for bevisst ødeleggelse og utilsiktet skade fra anker og trål. Sabotasje er mer komplisert å gjennomføre jo dypere målet ligger. Operasjoner på flere hundre meters dyp krever store ressurser og nøye planlegging. For Norges del befinner mye kritisk infrastruktur seg på større havdyp.

Russlands hoveddirektorat for dyphavsforskning (forkortet GUGI) har overflatefartøy skreddersydd for å kartlegge vestlig undervannsinfrastruktur og ubåter spesialbygd for å ødelegge infrastruktur. Den offensive kapasiteten spesialubåtene utgjør finnes bare på Kolahalvøya.

Testing av avanserte våpen i nordområdene fortsetter
Russland vil fortsette å utvikle nye våpen og forbedre eksisterende, med mål om økt rekkevidde, bedre presisjon og styrket gjennomtrengningsevne i møte med jamming og andre mottiltak. Ubåter, langtrekkende missiler og angrepsdroner har høy prioritet. Russland vil fortsette utvikling av antisatellittvåpen, interkontinentale våpen, strategisk luftvern, missilforsvar og langtrekkende presisjonsvåpen. Flere av systemene vil gjennomgå tester i nordområdene i 2026.

Krigen i Ukraina

—

Kompromissvilje uteblir tross marginal fremgang 
Kreml ser ingen grunn til å gi innrømmelser eller inngå kompromisser i krigen mot Ukraina så lenge de opplever at de har det militære overtaket. Russland opprettholder høyt press mot ukrainske forsvarslinjer. De fortsetter med begrenset territoriell fremgang langs fronten, først og fremst i sentrale deler av Øst-Ukraina og i Donetsk fylke.

I det store bildet er fremgangen likevel marginal. I 2025 tapte Ukraina bare 0,8 prosent av det som rettmessig er ukrainsk territorium. I 2024 var tallet 0,6. I områdene Kreml har annektert politisk kontrollerer Ukraina fremdeles i underkant av 20 000 km2, tilsvarende Akershus og Buskerud fylker.

Medregnet døde, skadde, savnede og krigsfanger har Russland tapt opp mot 1 100 000 soldater siden 24. februar 2022. Om lag halvparten vil aldri vende tilbake til stridsfeltet. Mer enn 13 000 pansrede kampkjøretøy har gått med. Samtidig evner Russland fortsatt å rekruttere erstatningsmannskaper og opprettholde materiellproduksjonen. Uten vesentlige endringer utenfor slagmarken, vil styrkeforholdet derfor fortsette å utvikle seg i russisk favør.

I tillegg fortsetter Russland med omfattende bruk av enveis angrepsdroner mot ukrainske mål. I 2025 benyttet Russland mer enn fire ganger så mange droner som året før. Siden sommeren 2025 har flere enn 5 000 angrepsdroner blitt sendt mot ukrainske områder hver måned. Dette legger et enormt press på ukrainsk forsvar og befolkningens motstandskraft.

Russland ventes å fortsette å oppnå begrenset fremgang langs fronten gjennom 2026. Samtidig vil begge parter fortsetter å angripe kritisk sivil infrastruktur og militære mål i den andres bakre områder.

Ukrainas forsvarsevne forblir avhengig av Vestens støtte
Ukraina har færre soldater enn Russland langs fronten. Tiltak det siste året for å øke rekrutteringen har ikke ført frem. Avhengighet av støtte fra Vesten gjør det krevende for Ukraina å utarbeide langsiktige operasjonsplaner og koordinere en samlet forsvarsstrategi.

Ukraina har etablert dype forsvarsverk, og bruker droner for å kompensere for personell- og materiellunderlegenhet. Samtidig er stridsmiljøet i frontnære områder komplekst, med intense kamper om tungt befestede byer i Donetsk. Tilstedeværelse av overvåkingsdroner gjør overraskelse og etterforsyning svært vanskelig for begge parter. Dette gjør at Ukraina så langt har evnet å bremse russisk fremgang. Russland har på sin side vist manglende evne til å kraftsamle, koordinere og utnytte de mindre gjennombruddene som har blitt skapt. I sum er det svært lite sannsynlig at Russland vil klare å omgjøre styrkeoverlegenheten til større fremgang de nærmeste månedene.

Ukraina har lykkes med å utnytte innovasjon og ulike deler av samfunnet i forsvarsinnsatsen. Krigføringen har blitt tilpasset underveis, og evnen til å rette angrep mot Russlands bakre områder og å gjennomføre avanserte operasjoner har blitt styrket gjennom fire år med forsvarskrig. Likevel er Ukraina avhengig av vestlig støtte for ikke å tape krigen. Så langt har Vesten spilt en sentral rolle for ukrainsk kampkraft med finansiell og politisk støtte så vel som direkte militære donasjoner. Selv om Ukrainas egenproduksjon av militært materiell har økt, er industrien fremdeles avhengig av vestlig finansiering og tilgang på strøm. Dersom Vesten opprettholder støtten, er det sannsynlig at Ukrainas produksjonskapasitet vil fortsette å øke, slik at Ukraina evner å forsvare sitt eget territorium. På sikt er vestlig støtte også viktig for at Ukraina skal kunne øke effekten av angrep mot russiske strategiske mål. De mest kritiske behovene er luftvern, artillerigranater og langtrekkende presisjonsvåpen.