Putin beholder kontrollen

Det politiske systemet i Russland får stadig flere totalitære trekk. Staten beholder kontrollen gjennom politisk undertrykkelse, overvåking og propaganda.

Regimet holder fast ved fortellingen om at Russland er under angrep fra Vesten. Våren 2024 avholder Russland presidentvalg, og Putin vil bli gjenvalgt uten reelle motkandidater. Valggjennomføringen er styrt og skal vise at befolkningen støtter Putin og Russlands nåværende politiske kurs. Eventuelle kostbare og upopulære grep vil først komme etter valget.

Som svar på dårligere levekår intensiverer Kreml politisk indoktrinering av befolkningen. Verdikonservativt tankegods og ideen om Russland som en unik sivilisasjon står sentralt. Kreml tenker langsiktig og søker særlig å overbevise Russlands unge om at det sittende regimet best kan ivareta Russlands interesser. Dette narrativet utgjør kjernen i såkalte patriotiske læreplaner som er innført på skole- og universitetsnivå.

Satsing på militærindustri berger foreløpig økonomien

Vestlige sanksjoner legger begrensninger på Russlands inntektsgrunnlag, men Russland opplever likevel økonomisk vekst. Den kan i hovedsak forklares med enorme utgifter til forsvarsindustrien. Regimet bruker nå om lag en tredjedel av statsbudsjettet på forsvar og sikkerhet. I store deler av forsvarsindustrien jobbes det tre skift.

Behovet for å finansiere krigen fører til at investeringer i infrastruktur, helse og utdanning nedprioriteres. Vestlige sanksjoner bidrar til å drive opp inflasjonen og øker produksjonskostnadene. Høye offentlige utgifter fører til ytterligere inflasjonspress. Utviklingen forsterkes av prekær mangel på arbeidskraft, spesielt i kunnskapsintensive bransjer.

Russisk økonomi forblir også avhengig av oljeeksport og er sårbar for større fall i oljeprisen. Russland vil derfor fortsette å prioritere samarbeid i rammen av OPEC+. I tillegg vil myndighetene kreve høyere skatter og avgifter fra de store råvare- og energiselskapene. Veien tilbake til en bærekraftig russisk økonomi vil bli vanskeligere jo lenger Ukraina-krigen varer.

Svekket innflytelse i Russlands nære utland

Russlands evne til å påvirke den politiske utviklingen i nabolandene er svekket som følge av krigen mot Ukraina. Dette skyldes både at tilliten til Russland som en pålitelig aktør er sterkt redusert og at Moskva har færre ressurser tilgjengelig til å utøve makt. Denne trenden ventes å fortsette i 2024.

Bruddet med Vesten tvinger fram ny arktispolitikk

For Russland rokker bruddet med Vesten ved landets mangeårige arktispolitikk, der samarbeid med andre arktiske stater var et sentralt element for å beholde lavspenning og legge til rette for investeringer fra utlandet. Forutsetningene for å lykkes med å utvikle regionen som en framtidig ressursbase er nå kraftig utfordret. Russiske myndigheter uttrykker jevnlig at de er urolige for utviklingen og gir uttrykk for et svært mistroisk syn på Vesten.

Russisk evne til å påvirke utviklingen i Arktis er svekket. Utviklingen fører til at Russland må søke økt arktisk samarbeid med ikke-vestlige land, blant annet BRICS-land. Behovet for kinesiske investeringer og teknologi gjør at særlig det kinesisk-russiske samarbeidet vil styrkes i årene som kommer. Dette fortsetter å øke Russlands avhengighet til Kina.

Russland søker å videreføre «ingen fiender»-strategien i Midtøsten

Iran vil forbli en sentral partner for Russland i 2024, både for å sikre tilførsel av militært materiell og som et transittland for russiske eksportvarer østover. Saudi-Arabias nøkkelrolle i OPEC+- samarbeidet og Golfstatenes vilje til å legge til rette for sanksjonsomgåelse gjør at russiske myndigheter og næringslivsaktører også vil fortsette innsatsen for å styrke forholdet til de pengesterke Golfstatene.

Selv om Moskva styrker forholdet til Teheran, ventes russiske myndigheter å videreføre strategien om å være en nøytral stormakt i Midtøsten, som er i dialog med alle parter. Dette kan likevel bli utfordret dersom krigen mellom Israel og Hamas eskalerer og fører til en større regional konflikt. Moskva har i realiteten få muligheter til å påvirke utviklingen, og russiske interesser kan særlig bli utfordret dersom konflikten sprer seg til Syria.

Fortsetter å utfordre vestlige interesser i Afrika

Parallelt med krigen i Ukraina har Russland evnet å samle politisk støtte fra og øke sin innflytelse i Afrika. Moskva har inngått flere nye partnerskap med afrikanske land, og benytter dem for å vise at Russland ikke er politisk isolert på den internasjonale scenen. Flere afrikanske stater og statsledere har et problematisk forhold til Vesten, og parallelt øker behovet for støtte til sikkerhet og kontraterror. Utviklingen skaper et handlingsrom for Russland, og er spesielt tydelig i Sahel.

Militær støtte til sikkerhet, kanalisert gjennom private militære sikkerhetsselskap, har vært et viktig og effektivt virkemiddel for å øke russisk innflytelse. Denne strategien ventes videreført, men Kreml vil ta sterkere kontroll over militær tilstedeværelse i Afrika, for å forhindre at slike selskap får for sterk innflytelse og selvstendighet, slik Wagner hadde under Jevgenij Prigozjin.

Ukraina-krigen dimensjonerende for videre militær utvikling

Krigen i Ukraina kommer til å bli bestemmende for utviklingen av den russiske militærmakten i 2024 og framover. Russland har lagt om til en krigsøkonomi, og russisk militærindustri har fått store tilleggsbevilgninger. Industrien er nå i stand til å framstille nok ammunisjon og annet materiell til at russiske styrker kan opprettholde krigsinnsatsen i Ukraina gjennom 2024. Med den omfattende intensiveringen i våpen- og utstyrsproduksjon har Russland kortet ned tiden de vil trenge for å gjenopprette kampkraft til førkrigsnivå til 3–5 år når krigen en gang er over. I møte med vestlige sanksjoner er Belarus, Kina, Iran og Nord-Korea de mest aktuelle samarbeidslandene for teknologi- og kompetanseoverføring.

Den andre hovedprioriteringen forblir strategisk avskrekking. Russlands svekkede konvensjonelle militære evne har økt betydningen av de strategiske avskrekkingsstyrkene, deriblant Nordflåtens langtrekkende våpensystemer.

Russland er i gang med gjenoppbygging av kjernekapasiteter som er nødvendige for å videreføre krigen mot Ukraina, deriblant våpen og materiell til landstyrkene. I tillegg økes produksjonstakten på missiler og angrepsdroner, for å opprettholde evnen til å angripe områder bak fronten, ukrainske befolkningssentra og kritisk infrastruktur. Økt produksjon av våpen og materiell, reorganisering av styrkene og jevnlig tilførsel av nye mannskaper vil kunne berede grunnen for en større russisk offensiv i 2024. Dyrekjøpte erfaringer og utprøving av ny teknologi og våpensystemer på slagmarken i Ukraina vil også påvirke utviklingen av russisk militærmakt i årene som kommer.

Hele samfunnet som legitimt mål

Russlands militære strategi går ut på å ramme motstanderens kampvilje så vel som militære evne. Russland vil ta i bruk alle sine tilgjengelige virkemidler, både militære og ikke-militære, for å svekke forsvarsviljen og nedkjempe motparten. Hensikten er å komme motparten i forkjøpet.

I tråd med russisk militærdoktrine kan Russland også ramme sivile mål: politisk ledelse, samfunnskritisk infrastruktur og mål av stor økonomisk verdi. Ved en eventuell militær konflikt er de fleste slike mål i Sør-Norge. Målene kan dessuten påvirkes eller angripes med ulike midler allerede før en eventuell militær konflikt, deriblant gjennom politisk påvirkning, informasjonskrigføring, cyberoperasjoner, sabotasje, infiltrasjon, brudd i energiforsyning og grensekrenkelser.

Fortsatt slagkraft i Norges nærområder

Svekket konvensjonell evne har økt betydningen av Russlands strategiske avskrekkingsstyrker. Nordflåtens kapasiteter og nærhet til NATOs kjerneområder gjør den sentral for russisk avskrekking. Med det har betydningen av NATOs nordlige maritime flanke økt.

Mens Nordflåtens landstyrker er svekket med rundt 80 prosent, har sjøstyrkene i liten grad blitt påvirket av krigen mot Ukraina, og fortsetter å motta nye ubåter og kampfartøy. Nordflåten forblir den største militære trusselen mot Norge. Flåtens fartøy kan true NATOs forsyningslinjer og strategiske mål, og ubåtene har evne til å ramme mål i hele Europa og USA. Luftforsvaret på Kolahalvøya er derimot blitt påvirket i noen grad, med redusert tilstedeværelse av taktiske bombefly og strategisk luftvern.

Etter at russiske baser lengre sør ble angrepet av ukrainske styrker, har Russland midlertidig flyttet en stor del av sine strategiske bombefly til Kolahalvøya. Flyene brukes i krigen mot Ukraina, og utplasseringen ventes å fortsette.

Nordflåtens dypvannskapasiteter forblir en alvorlig trussel mot vestlig undervannsinfrastruktur. Det russiske undervanns-rekognoseringsprogrammet (RURP) disponerer avanserte overflatefartøy, ubåter og andre kapasiteter for kartlegging, rekognosering og sabotasje mot sivile kommunikasjonskabler og undervannsinstallasjoner. RURP har betydelig evne til å true norsk og vestlig kritisk undervannsinfrastruktur og energisektor. I tillegg utnytter russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester et stort antall sivile fartøy.

Russland vil fortsette å utvikle militær infrastruktur i Arktis, som fly- og militærbaser, radarstasjoner og kystforvarsanlegg. Krigen i Ukraina og en anstrengt økonomi etterlater likevel begrensede ressurser, og arbeidet vil ta lengre tid enn opprinnelig planlagt.

Testing av nye russiske våpensystemer vil også fortsette i nordområdene. Det ventes vedvarende testaktivitet blant annet knyttet til interkontinentale ballistiske missiler, langtrekkende presisjonsvåpen, hypersoniske missiler og antisatellittvåpen.

Våpensystemer konstruert for kjernefysisk framdrift, både missiler og torpedoer, har blitt testet ved Novaja Semlja i 2023, og aktiviteten ventes å fortsette. Testingen innebærer risiko for uhell og lokale radioaktive utslipp.

Planer om større styrkestruktur

Moskva forventer en langvarig konfrontasjon med Vesten, og ser behov for å øke størrelsen på militærmakten. I henhold til offentlige planer skal militærmakten økes fra én til halvannen million soldater innen 2026. Moskva og Leningrad militærdistrikter skal gjenoppstå, og det skal opprettes nye avdelinger i Karelen. Russland skal også opprette en rekke nye infanteridivisjoner og luftlandedivisjoner. En så stor økning av den militære strukturen vil bli en langvarig og krevende prosess, spesielt i skyggen av krigen, og Moskvas planer er i første omgang politisk signalering. Like fullt vil det kunne skje noen endringer i Norges nærområder allerede i 2024.

Landstyrkene mottok mange nye våpensystemer under Russlands modernisering av militærmakten i 2010–2022. Mye av dette materiellet er allerede brukt opp eller tapt i Ukraina og erstattet med eldre materiell fra lagre. I tillegg har Russland mistet en stor del av sitt mest erfarne personell. Landstyrkene gjennomgår derfor allerede en større organisasjonsendring. Allerede før krigen var Russland i ferd med å redusere antallet brigader og gjeninnføre divisjonsnivået, da divisjoner fra russisk side regnes som bedre egnet til å utkjempe en eventuell regional krig med NATO.