En mindre forutsigbar nabo

Russland omtaler Norge som et «uvennlig land», og hevder at Norge i flere år har latt seg diktere av anti-russisk politikk fra vestlige stormakter.

Russiske myndigheter vil søke å opprettholde de få gjenværende kontaktflatene med Norge, slik som på Svalbard og i de årlige fiskeriforhandlingene. Likevel har russisk politikk overfor naboland blitt ytterligere sentralisert. Det er færre bilaterale møtepunkter mellom landene, og Russland har mindre innsikt i norske synspunkter og politikk. Det gir en mer uforutsigbar russisk politikk overfor Norge.

Russland har en vedvarende interesse av tilstedeværelse og aktivitet på Svalbard, og har en uttalt ambisjon om å etablere et internasjonalt forsknings- og utdanningssenter i Pyramiden. Russisk dreining mot samarbeid med ikke-arktiske stater kan derfor også gjøre seg gjeldende på Svalbard.

Militær posisjonering i nordområdene og Østersjøregionen

I russisk militær tenkning er nordområdene og Østersjøen et sammenhengende område. Med NATO-utvidelsen er et av Russlands viktigste mål i Østersjøregionen tapt, nemlig å bevare regionen som en geografisk og politisk buffer mot alliansen. Utvidelsen reduserer Russlands militære handlingsrom i regionen. For NATO har Sør- og Midt-Norge nå blitt viktigere for evnen til å gjennomføre operasjoner i Østersjøregionen. Disse områdene får dermed også større betydning for Russland.

Samtidig vil nye Russiske militære disponeringer kunne endre dynamikken videre. Kreml har uttalt at de vil svare på NATO-utvidelsen, og planlegger blant annet å gjenopprette Moskva og Leningrad militærdistrikter.

Russisk atferd i Østersjøen er – som i Svartehavet – til dels konfronterende og tydelig rettet mot alliert aktivitet. I nordområdene har russisk respons på allierte operasjoner stort sett vært avmålt, men Russland ser med økende mistro på alliert aktivitet i nord. Dette kan føre til mer konfronterende russisk militær opptreden og mer pågående russisk etterretningsaktivitet.

Arktis som stormaktsarena

Arktis er strategisk viktig både for Russland og Kina. Regionen er av særegen betydning for Russland på grunn av naturressurser og hvordan Russland har utformet sin kjernefysiske avskrekkingsevne. Forsvar av den nordlige bastionen og tilgang til Atlanterhavet vil forbli kritisk i russisk sikkerhetstenkning. Russland søker å være den dominerende aktøren i Arktis. Samtidig ser Moskva på sin stilling i regionen som mer utsatt enn for få år siden.

Alliert militær aktivitet i Arktis og nordområdene har økt, mens russiske myndigheter søker å motvirke politisk isolasjon ved å invitere nye aktører inn på den sivile siden, spesielt BRICS-land. Et mer sammensatt aktørgalleri kommer på toppen av russisk mistro til alliert militær aktivitet. Utviklingen medfører økt risiko for misforståelser, ulykker og eskalering.

Landstyrker fra Kola har blitt prioritert for kamp i Ukraina, og den russiske landmakten på halvøya er vesentlig svekket. Etter Russlands angrep på Ukraina har derimot Nordflåten og Østersjøflåten blitt viktigere for å demonstrere russisk sjømilitær kapasitet i nord, så vel som i Atlanterhavet og Østersjøområdet. For sjøstyrkene betyr det en mer framtredende rolle i Russlands strategiske og konvensjonelle avskrekking og strategiske kommunikasjon mot NATO.

Russlands svekkede konvensjonelle landmilitære evne har økt betydningen av de strategiske styrkene. Av disse besitter Nordflåten, med sine havgående kapasiteter og nærhet til NATOs kjerneområder, en betydelig andel .

Kina utgjør ikke en militær trussel mot Norge, men har interesse av å etablere et politisk, økonomisk og etter hvert militært fotfeste i Arktis. Investering i polare kapasiteter, deriblant isbrytere, har de siste årene gitt Kina muligheten til å operere mer selvstendig i regionen.

Utvikling av Nordøstpassasjen til kommersiell ferdsel vil forkorte seilingstiden til europeiske markeder, redusere avhengigheten av andre ferdselsårer og legge til rette for transport av råvarer. Kinesiske aktører har vist interesse for å utvikle infrastruktur tilknyttet denne ruten også i Norge.

Arktis spiller allerede en viktig rolle i Kinas utnyttelse av verdensrommet, både sivilt og militært. Beijing vil fortsette å søke tilgang til arktisk infrastruktur for å understøtte romaktivitet. Kina har så langt ikke operert militært i regionen, men søker å utvikle evnen til å gjennomføre militære operasjoner på sikt.

Etterretningstrusselen mot Norge

Sanksjonsregimet og redusert diplomatisk tilstedeværelse i Europa har gitt Russland færre plattformer for samhandling og kontakt med Vesten. Tilgang på informasjon om vestlige og norske forhold avhenger mer av russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester enn før. Tjenestene har kartlagt norske mål over flere år og retter aktiviteten mot flere sektorer, både i det digitale og fysiske rom. Russiske aktører søker informasjon om norsk politikk, energi, nordområdene, alliert aktivitet og forsvar. Russland er også interessert i norsk teknologi på områder de selv har ambisjoner om å utvikle.

Russland benytter også et stort antall sivile fartøy i etterretningsoperasjoner. De har legitim adgang tett på norsk infrastruktur og Norges kyst. Det kan være krevende å avdekke om de utfører etterretningsaktivitet ved siden av den lovlige virksomheten.

Kinesiske etterretningstjenester opererer i hele Europa. Aktiviteten omfatter både politisk etterretningsvirksomhet og industrispionasje. Det digitale rom er den mest aktuelle inngangsporten. Kinesiske etterretningstjenester benytter en kombinasjon av tiltak for å holde aktivitet og formål skjult, som bruk av allment tilgjengelig verktøy og digital infrastruktur som skjuler aktøren.

Kinesiske tjenester har også personell som fører kilder i Europa. Kinesiske diplomater, tilreisende delegasjoner, privatpersoner, næringslivsaktører og interesseorganisasjoner utfører jevnlig oppgaver på vegne av kinesiske tjenester. Det er tette koblinger mellom kinesiske etterretningstjenester og kinesiske kommersielle selskap.

Beijing har både institusjonelle ressurser og et juridisk rammeverk for å utnytte kinesisk næringsliv og kinesiske enkeltpersoner for statlige formål. Alle kinesiske selskap og enkeltpersoner er forpliktet etter loven til å bistå Kinas etterretnings- og sikkerhetstjenester.

Iran har en vedvarende intensjon om å ramme opposisjonelle i utlandet. Teheran kan i tillegg søke å ramme Israel-tilknyttede mål globalt, særlig i perioder med økt spenning mellom de to landene. Dette innebærer en vedvarende risiko for angrep mot opposisjonelle i regi av iranske etterretnings- og sikkerhetstjenester, særlig i land som er tydelige i sin kritikk av Iran, eller som gir opphold til Iran-kritikere.

Norge er ikke spesielt utsatt for oppmerksomhet fra iranske sikkerhetstjenester. Dette kan endre seg dersom personer som er mål for iranske tjenester reiser til Norge, eller norsk politikk oppfattes som mer Iran-fiendtlig.

Utsatte verdikjeder og infrastruktur

Innpass i kritisk infrastruktur og verdikjeder kan ha svært høy verdi for en fremmed makt. Det kan gi tilgang til sensitiv informasjon om enkeltpersoner, politiske prosesser og teknologi. I tillegg kan det utnyttes til å forstyrre forsyningskjeder, kartlegge sårbarhet og i ytterste instans gjennomføre fysisk eller digital sabotasje.

Når kritiske varer kontrolleres av et fåtall aktører, øker sannsynligheten for forsyningsforstyrrelser og utnyttelse av markedsmakt. Det tar som regel lang tid å etablere alternative verdikjeder, og eksisterende avhengigheter vil bestå i flere år. Avhengighetene kan utnyttes til å øve politisk press. Det samme kan innpass i infrastruktur.

Sanksjonsregimet overfor Russland har gjort det vanskeligere for russiske aktører å slippe inn i vestlige verdikjeder og kritisk infrastruktur. I dag er det først og fremst Beijing som har evne og vilje til å forfølge en slik strategi.

Det er en del av Kinas strategi å sikre kontroll over kritiske verdikjeder og å være sentral både i logistikk og infrastruktur. Landet er dominerende innen utvinning og raffinering av mineraler til bruk i energiproduksjon, høyteknologi og forsvarsindustri. Norge har forekomster, både på land og på havbunnen, av opp mot 20 mineraler EU har definert som kritiske råvarer på grunn av importavhengighet fra Kina.

I en rekke teknologisegmenter har kinesiske produsenter oppnådd dominerende markedsandeler, gjerne støttet av direkte eller indirekte subsidiering fra myndighetene. I noen tilfeller finnes det få reelle alternativer til kinesiske tilbydere for anskaffelse av teknologi.

Beijing vil tilpasse reaksjoner på vestlige restriksjoner for å unngå at Vesten framskynder etablering av alternative verdikjeder. Samtidig vil kinesiske myndigheter søke å påvirke europeiske stater til å gi innpass for kinesiske aktører og opprettholde økonomisk samarbeid med Kina.

Utsatt petroleums- og internettinfrastruktur.
Norge er i dag en svært viktig leverandør av gass til Europa. Norske gassfelt og terminaler er direkte knyttet til mottakerland i Europa gjennom et omfattende rørsystem. En betydelig del av gassforbruket spesielt i Tyskland, Storbritannia, Belgia og Frankrike kommer fra Norge. Infrastrukturen kan bli rammet av uhell, fysisk sabotasje og destruktive cyberangrep. Skade på norsk petroleumsinfrastruktur rammer både Norge og mottakerlandene i Europa.

Russland har kartlagt norsk kritisk olje- og gassinfrastruktur over flere år. Slik kartlegging pågår fortsatt, både fysisk og i det digitale rom. Denne kunnskapen kan få betydning i en konfliktsituasjon.

Det samme gjelder for europeisk infrastruktur under vann, som blant annet Europas internettrafikk er avhengig av. Russland har tidligere vist vilje og evne til å ramme kritisk infrastruktur i en konfliktsituasjon. Allerede før fullskalainvasjonen av Ukraina rammet Russland blant annet ukrainsk telekommunikasjon og industrielle kontrollsystemer gjennom cyberoperasjoner.

Kinesisk interesse for norske infrastrukturprosjekter.
På større prosjekter opptrer statlige og private kinesiske selskap ofte i konsortier. Med overlappende eierinteresser er den kinesiske staten representert i hele verdikjeden. Ofte benytter kinesiske selskap underleverandører som også har knytninger til kinesiske myndigheter.

Kinesiske selskap har over lengre tid vist interesse for norske anbudsprosesser, deriblant for utbygging av infrastruktur. Utviklingen i store havner er ett eksempel på hvordan fysisk og digital infrastruktur smelter sammen, slik at grensesnittet mellom logistikk og telekom blir mindre tydelig. Det kan gjøre forsyningskjeder mer utsatt.

Kinesisk investeringstakt i europeiske havner har økt de siste årene, og statskontrollerte selskap er sentrale i denne utviklingen. Selskap med knytninger til kinesiske myndigheter er majoritetseiere i minst én containerterminal i over halvparten av de globale havnene.

Kampen om kunnskap, eierskap og teknologi

Det er en vedvarende risiko for at vestlig teknologi får militær anvendelse i Russland, Kina, Iran og Nord-Korea. Innviklede eierstrukturer og uoversiktlige forsyningskjeder benyttes for å omgå vestlig eksportregelverk. Internasjonalt forskningssamarbeid blir utnyttet for kunnskapsoverføring til militære formål ved siden av det uttrykte formålet.

Statlig kontroll over kommersielle interesser er økende både i Russland og Kina. Moskva har knyttet tettere bånd til næringsaktører. Beijing har lenge utøvd et svært aktivt statlig eierskap, eier stadig større andeler i kinesisk næringsliv og innfører stadig strengere lovverk, med krav om at selskap og enkeltpersoner understøtter partistatens målsettinger. Myndighetene i begge land øver press på næringslivsledere.

Russland, Iran og Nord-Korea har alle sterke miljøer på enkelte teknologiområder med militær anvendelse. Kina er likevel på et eget nivå når det gjelder bredden i ekspertise.
 

Norske forsknings- og utviklingsmiljøer er mål for industrispionasje.
Norsk teknologisk forskning, utvikling og produksjon er av vedvarende interesse for utenlandske aktører. Virksomheter som produserer kommunikasjonssystemer, maritime systemer og navigasjonsteknologi er særlig attraktive. Kinesiske aktører som utvikler militær teknologi har vist interesse for norske virksomheter som utvikler og produserer avanserte navigasjonssystemer og for hvordan systemene produseres.

Kunnskap fra teknisk-naturvitenskaplig forskning kan ofte brukes i militær utvikling. Adgang til laboratorier, opplæring i bruk av instrumenter og tilgang på test- og produksjonsutstyr er i mange tilfeller like ettertraktet som den teoretiske kunnskapen. Internasjonalt forsknings- og utviklingssamarbeid forblir en arena som gir tilgang til sensitiv informasjon. Det er flere eksempler på at kinesiske og iranske forskere med koblinger til norske universiteter også jobber for aktører i hjemlandet som er involvert i utvikling og produksjon av militær teknologi.

Utsatte forskningsområder er blant andre halvleder- og sensorteknologi, materialteknologi, kryptologi, IKT-sikkerhet, bioteknologi og kunstig intelligens.

Russland omgår sanksjoner og anskaffer militær teknologi.
Russisk våpenproduksjon har blitt rettet inn mot å fortsette krigen mot Ukraina med full styrke. Russland er fortsatt avhengig av vestlig teknologi for å vedlikeholde og utvikle deler av sin militære kapasitet. Behovet omfatter delkomponenter og reservedeler for vedlikehold av systemer kjøpt fra Vesten før invasjonen. Vestlige komponenter inngår dessuten i russiskproduserte systemer.

Til tross for vestlige sanksjoner og skjerpede eksportrestriksjoner evner Russland å få tak i kritiske teknologiske komponenter. Russiske anskaffelsesnettverk opererer i større grad fordekt enn tidligere. De har også fjernet begrensninger på hvilke deler som kan brukes militært.

Dette innebærer at et bredere spekter av norske virksomheter kan bli utsatt for russiske anskaffelsesforsøk enn før invasjonen. Av norskprodusert teknologi er det særlig maritim teknologi og sensorteknologi russiske aktører søker å få tak i.

Russiske aktører har etablert et stort antall nye selskap i Europa og Sentral-Asia for å understøtte teknologianskaffelser. Nye eierskapsstrukturer og lengre leveringskjeder gjør det krevende å avdekke om Russland er sluttbruker. Bruk av europeiske mellomledd er attraktivt på grunn av EUs indre marked.

Russland søker å gjøre tilfanget av teknologi bredere, og bruker derfor kinesiske leverandører for anskaffelse av teknologi som de tidligere kjøpte fra Vesten. Kina eksporterer fra før et bredt spekter av teknologi til Russland.
 

Kina omgår restriksjoner med militær-sivil fusjon.
Strategien for militær-sivil fusjon brukes for å styrke kinesisk militærmakt. Strategien bidrar til å viske ut skillet mellom sivil og militær sektor og reduserer effekten av vestlige restriksjoner på teknologieksport til Kina.

Kinesiske investeringer i europeiske teknologivirksomheter har avtatt de siste årene, blant annet som resultat av global økonomisk usikkerhet og restriksjoner på kinesisk økonomisk virksomhet. Samtidig øker teknologirivaliseringen med USA interessen for det europeiske markedet. Restriksjoner som hemmer Kinas mikrobrikkeindustri kan på sikt svekke Kinas evne til å konkurrere med Vesten på avansert regnekraft, noe som er avgjørende for videreutvikling av kunstig intelligens. Oppkjøp og investeringer i vestlig mikrobrikketeknologi og datasentre kan bøte på utfordringene.

Kinesiske aktører søker særlig tilgang på norsk teknologi og kunnskap for å utnytte muligheter under vann, i polare strøk og i verdensrommet. De viser også interesse for kryptologi, atomteknologi og bioteknologi. Dette er felt med militære så vel som sivile bruksområder.

Norge som mål for politisk påvirkning
 

Norsk politikk og ordskifte er gjenstand for russisk påvirkningsaktivitet.
Påvirkningsoperasjoner inngår i russisk informasjonskrigføring. Det offentlige ordskiftet om forsvars- og sikkerhetspolitikk, Arktis- og Svalbard-politikk, energi- og miljøpolitikk og ikke minst Vestens og Norges tilnærming til krigen i Ukraina er spesielt utsatt for russisk påvirkningsaktivitet.

Å peke ut bestemte målgrupper i sosiale medier for pro-russiske budskap og desinformasjon er en kjent metode. En annen handlemåte går ut på å plante ulike teorier og usannheter om en konkret sak for å viske ut sannheten og svekke folks tillit til myndigheter og nasjonale medier.

Større årvåkenhet i den vestlige befolkningen kombinert med økt skepsis til Russland har gjort det vanskeligere for russiske påvirkningsaktører å lykkes. Ytterliggående og myndighetsskeptiske miljøer, som bruker ikke-redaktørstyrte medier, er i dag mer utsatt for russisk påvirkningsaktivitet enn samfunnet for øvrig.

Pro-russiske «hacktivister» har gjennomført tjenestenektangrep mot norske mål. Dette kan bidra til å så tvil om norske offentlige institusjoners evne til å levere tjenester. Aktiviteten har så langt hatt begrenset effekt ut over å skape oppmerksomhet. Nye tjenestenektangrep mot Norge fra pro-russiske cyberaktører som opererer på vegne av eller til støtte for Russland er sannsynlig i året som kommer.

Europeisk samhold utfordres.
Putin-regimet jobber for at Vestens støtte til Ukraina skal forvitre. Kreml har tidligere brukt cyberoperasjoner, valgpåvirkning, framprovosering av flyktningstrømmer og stans i gass- og oljeleveranser som virkemidler. I tillegg pleier Russland forhold til enkeltland og politiske bevegelser i Europa for å undergrave europeisk samhold.

Russland fremmer en fortelling om at Vesten har forverret sikkerhetssituasjonen i Norden. Situasjonen som oppsto på grensen til Finland høsten 2023, der flere hundre migranter ble transportert til finske grenseposter, er et eksempel på hvordan Moskva kan søke å påvirke situasjonen i Norden og Baltikum.
 

Kina: økonomisk makt og kooptering som virkemidler.
Kinas viktigste virkemiddel i påvirkningsøyemed er økonomisk makt og uformelle handelssanksjoner. Disse brukes for å presse personer, organisasjoner, selskap og stater til å handle og uttrykke seg i tråd med kinesiske interesser.

I tillegg øker kinesiske påvirkningsaktører aktiviteten i det digitale rom, spesielt med fordekt aktivitet i sosiale medier og nettsider. Aktiviteten blir i tillegg mer avansert, også i vestlige sosiale medier.

Å få innflytelsesrike personer til å snakke fram Kinas agenda, såkalt «elitekooptering», er en annen framtredende kinesisk påvirkningsstrategi i Europa. Lokale stedfortredere har større troverdighet enn Kommunistpartiets egne representanter.

NESTE »

Russlands varige brudd med vesten