Overvåking og ytringsfrihet

Kjære forsamling,

Først vil jeg takke EOS-utvalget for invitasjonen. Dagens tematikk er viktig, og jeg er takknemlig for anledningen til å belyse hvordan vi løser oppdraget i Etterretningstjenesten uten at det virker negativt inn på ytringsfriheten. Det er tross alt det vi i det store bildet skal beskytte.

I 1998, da den første etterretningstjenesteloven ble vedtatt av Stortinget, var ikke menneskerettighetene nevnt med et eneste ord i proposisjonen, innstillingen eller debatten om loven. Personvern, ytringsfrihet eller andre menneskerettigheter ble ikke ansett som relevant for Etterretningstjenestens virksomhet.

Spoler vi raskt frem til 2020, til da dagens lov ble vedtatt av Stortinget, var det en omfattende offentlig debatt, med stort fokus på menneskerettighetene. Store deler av proposisjonen var viet forholdet mellom utenlandsetterretning og menneskerettighetene. Lovens regler og fullmakter ble grundig vurdert opp mot Grunnloven og menneskerettighetene, inkludert avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. Særlig var fokus og debatten rettet mot tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon.

Medvirkning i demokratiske prosesser er en nøkkel til opplevelsen av tilhørighet i samfunnet. Ytringsfrihet er helt grunnleggende i en liberal rettsstat, og en forutsetning for demokrati. Det er ingen tvil om at ytringsfriheten er under press i verden. Antall demokratier er på vei ned. Autoritære stater er på fremmarsj. Den internasjonale rettsorden er under alvorlig press. Det er krig i Europa og Midtøsten. Avansert teknologi i en digital tidsalder kan brukes til både godt og vondt. Desinformasjon og feilinformasjon er en økende utfordring.

Også overvåking har et åpenbart potensial til å begrense ytringsfriheten. Det er en rekke eksempler på dette i autoritære stater. For vår egen del vil jeg likevel fremheve at utenlandsetterretning, dersom gjennomføringen skjer på en ansvarlig måte og innenfor rettsstaten, ikke utgjør en trussel mot ytringsfriheten.

Etterretningstjenesten benytter ikke våre innhentingskapasiteter mot egen befolkning. Det ligger utenfor vårt samfunnsoppdrag. Vårt slagord er «viten om verden for vern av Norge», og det oppsummerer samfunnsoppdraget vårt på en god måte. Vi innhenter informasjon om utenlandske forhold som bidrar til at norske myndigheter kan treffe beslutninger basert på rettidig, pålitelig og relevant kunnskap om verden rundt oss. God etterretning er alltid viktig, men spesielt i en tid hvor den sikkerhetspolitiske situasjonen er så spent og uavklart som den er nå. Vi innhenter altså informasjon for å forstå verden vi lever i og de trusler fra utlandet som vi kan bli utsatt for. Dette gjør vi for å trygge Norge, vår befolkning og andre norske interesser. Og vi gjør det for å bevare de demokratiske og rettsstatlige verdiene samfunnet vårt bygger på. Vårt oppdrag er å verne om grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn, herunder varsle om utenlandske trusler – for eksempel fremmede påvirkningsoperasjoner – som kan utfordre disse verdiene. Slik sett mener jeg Etterretningstjenesten er en del av førstelinjeforsvaret for å verne om ytringsfriheten.

Innhenting av etterretning skjer ikke i et lovtomt rom. Vår virksomhet utøves i samsvar med norsk lov, menneskerettighetene og andre grunnleggende verdier. Lovverket vårt er nytt og oppdatert. I loven ble det innført nye rettssikkerhetsgarantier. Grunnvilkår for innhenting ble innført. Metodene våre ble lovregulert, herunder metoder som i politiet anses som ulovfestede metoder.

For tilrettelagt innhenting, som er det tiltaket som nødvendiggjør at vi lagrer en del overskuddsinformasjon i form av metadata om den norske enden av internasjonal kommunikasjon, ble det innført helt særlige kontrolltiltak før, under og etter at tjenesten har gjort en spørring i slike data, herunder domstolskontroll ved de ordinære domstolene. Jeg tør påstå at summen av kontrolltiltak og andre forbud og begrensninger i loven representerer verdens strengeste kontrollregime for utenlandsetterretning. Regimet skal sikre at det ikke er rom for å misbruke datatilfanget til å overvåke norske personer utenfor rammen av vårt samfunnsoppdrag. Kontrollregimet går lengre enn de minimumskrav som Den europeiske menneskerettsdomstolen oppstiller. Den samme domstolen har vurdert tilrettelagt innhenting-lignende tiltak som forholdsmessige og et essensielt tiltak i et demokratisk samfunn for å avdekke og motvirke de trusler som samfunnene i dag står overfor. Jeg vil også påpeke at de fleste vestlige land har ordninger som tilsvarer tilrettelagt innhenting, som har bidratt til disse landenes sikkerhet i mange år. Til sammenligning ligger Norge minst et tiår bak feltet.

Et gjennomgående siktemål med arbeidet med ny etterretningstjenestelov var å finne riktig balansepunkt mellom menneskerettsvern og etterretningsbehov. Lovarbeidet vekket stort engasjement, og flere av bidragsyterne til konferansen her ga høringsinnspill der menneskerettslige og etiske forhold ble løftet. Den åpenheten som ble utvist i forbindelse med lovarbeidet må ses i lys av en utvikling i demokratiske rettsstater mot å regulere etterretningsvirksomhet så åpent og detaljert som mulig innenfor rammen av legitime behov for skjerming og hemmelighold. Dette er en utvikling vi i Etterretningstjenesten setter pris på, av flere grunner.

For det første er det viktig for oss å utvise så mye åpenhet som mulig. Rent konkret kan jeg trekke frem vår årlige ugraderte trusselvurdering som et eksempel på hvordan vi praktiserer åpenhet. Et annet eksempel er at vi de siste årene har deltatt på årskonferansen her. Våre etiske retningslinjer og intern instruks om menneskerettighetsaspekter ved internasjonalt samarbeid er publisert på etterretningstjenesten.no.

For det andre har det stor betydning i vårt daglige virke at våre konstitusjonelle og menneskerettslige forpliktelser ble grundig vurdert opp mot etterretningsformål. Det gir trygghet for oss å vite at virksomheten har sikker rettslig forankring. Dessuten gir loven klare rammer og god veiledning i tolkningsspørsmål. Tydelige rammer reduserer usikkerhet rundt legaliteten av det vi gjør, og bidrar til at vi kan fokusere på oppdragsløsningen.

For det tredje har åpenhet og grundighet i lovprosesser mye å si for befolkningens kunnskap om hvem vi er og hva vi gjør. Et klart lovgrunnlag trygger tilliten til at vi ikke har uforholdsmessig vide fullmakter. I denne sammenheng er det naturlig å peke på EOS-utvalgets kontroll med vår virksomhet, som også er lovregulert. Når reglene ses i sammenheng, fremkommer det tydelig at vi er underlagt uavhengig effektiv kontroll som medvirker til at fullmaktene vi har ikke misbrukes. Det vil alltid være noen som er kritiske, og det er forståelig at enkelte ønsker enda mer åpenhet.

For det fjerde stimulerer lovprosesser til offentlig debatt om rammene for vår virksomhet. Offentlig debatt er noe vi ønsker velkommen – det bidrar til refleksjon rundt hvordan vi løser samfunnsoppdraget, noe jeg er sikker på gjør oss til en bedre tjeneste. Det gir oss også anledning til å «ta tempen» på egen virksomhet, og hvorvidt vi opptrer på en måte som ivaretar befolkningens tillit til at vi gjør som vi skal innenfor de rammene vi har. Jeg kan med andre ord slå fast at Etterretningstjenesten nyter godt av at ytringsfriheten står sterkt i Norge.

Vår virksomhet utøves i tråd med menneskerettighetene og andre grunnleggende samfunnsverdier. Dette inkluderer ytringsfriheten generelt, og pressens rett til å verne om sine kilder spesielt. Uten et effektivt kildevern kan potensielle kilder som frykter represalier unnlate å benytte pressen som talerør, og du og jeg kan miste muligheten til å få samfunnskritisk informasjon som har betydning for vår oppfatning av samfunnet vi lever i. Pressen på sin side vil ikke være i stand til å utføre sitt samfunnsoppdrag. Et slikt scenario er dypt problematisk, blant annet fordi en velfungerende, samfunnskritisk og uavhengig presse er en forutsetning for et fungerende demokrati. Som journalistsønn har jeg fått viktigheten av den fjerde statsmakt inn med morsmelken.

En av EMDs avgjørelser, den såkalte Big Brother Watch-saken mot Storbritannia, gikk særskilt inn på forholdet mellom etterretning og pressens rett til å verne sine kilder. Den aktuelle dommen ble avsagt våren 2021, og umiddelbart etterpå ble det igangsatt et arbeid i Norge for å sikre at etterretningstjenesteloven var ajour med domstolens føringer – selv om det bare var noen knappe måneder siden ny lov om Etterretningstjenesten hadde trådt i kraft. Et ytterligere oppdatert hjemmelsgrunnlag trådte i kraft 1. oktober 2023. I korte trekk: Vi kan ikke innhente eller behandle kildeidentifiserende informasjon uten at vi har fått tillatelse fra de ordinære domstolene. Terskelen for at domstolen skal gi tillatelse, er svært høy. Det er en naturlig følge av at kildevernet er underlagt et sterkt menneskerettslig og konstitusjonelt vern. I tillegg gjelder strengere regler for utlevering av informasjon som omfatter pressens kilder, dersom vi mot formodning skulle komme i besittelse av sånn informasjon. Jeg vil på den bakgrunn hevde at kildevernet er blant de strengest regulerte områdene i lovverket vårt. Samtidig medbringer det sterke vernet noen utfordringer. «Journalist» er ingen vernet tittel, og yttergrensene for hvem som omfattes av kildevernet er både uklar og i stadig utvikling. Det som tilsynelatende er legitim informasjonsformidling, kan i realiteten være et skalkeskjul for fremmed etterretningsvirksomhet mot Norge og norske interesser. Slike omgåelsestilfeller gir ikke grunnlag for vern. Jeg vil også understreke at innhenting og behandling av kildeinformasjon etter omstendighetene kan være påkrevd av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser i spesielle unntakssituasjoner.

Jeg har notert meg at Stiftelsen Tinius har gått til søksmål mot staten blant annet fordi de mener at etterretningstjenesteloven utfordrer menneskerettighetene, særlig retten til personvern og pressens rett til å verne sine anonyme kilder. Jeg forholder meg til de stortingsfastsatte rettslige rammene vi har, og er trygg på at vår virksomhet har sikker rettslig forankring. Med de seneste lovendringene på plass er etterretningstjenesteloven oppdatert i samsvar med våre menneskerettslige forpliktelser.

Ytringer og debatt gjennom tradisjonelle og sosiale medier er med på å drive samfunnsutviklingen fremover. Norge er et mangfoldig samfunn. Det er rom for å mene ulike ting og trekke frem ulike perspektiver. Det er et sunnhetstegn. Vår felles motstandsdyktighet mot aktører som ikke vil oss vel blir sterkere når vi forstår og har tillit til hverandre. I vår tid, hvor polarisering og desinformasjon er en utfordring, er dette spesielt viktig. Ytringsfrihet fungerer som en motgift mot mistillit mellom folk, og mellom folk og myndighetene, noe som bidrar til et mer robust samfunn.

For å oppsummere vil jeg understreke at ytringsfrihet og pressens kildevern representerer en sentral verdi i vårt samfunn, som Etterretningstjenesten både respekterer og hegner om.

Takk for oppmerksomheten.
 

Lars Nordrum
Assisterende sjef E-tjenesten,