Et strategisk feilgrep

Ukrainas framgang i fjor høst var et stort prestisjetap for Russland. Krigen vil fortsette å svekke Russlands militære evne gjennom 2023. Dårlig ledelse, mangelfullt utstyr og omfattende tap på slagmarken bidrar til dårlig moral blant styrkene og svekket konvensjonell evne.

Om lag halvparten av den opprinnelige russiske invasjonsstyrken på 200 000 soldater er døde eller såret, og selv om Russland har søkt å kompensere for tapene med delvis mobilisering, mangler landstyrkene fortsatt offensiv kraft. Russland har tapt om lag 5000 pansrede kjøretøy, deriblant over 1000 stridsvogner, og over 100 luftfartøy. I tillegg har Russland brukt opp store mengder ammunisjon og annet materiell, og henvender seg nå blant annet til Iran og Nord-Korea for å sikre etterforsyninger.

Selv om landstyrkene er sterkt svekket, er Russlands luft- og sjøstyrker i stor grad intakt. Beholdningen av presisjonsvåpen er likevel kraftig redusert.

Krigen har betydelige politiske og økonomiske kostnader for Russland. Invasjonen har samlet Vesten og drevet Sverige og Finland til å søke NATO-medlemskap. Vesten trener ukrainske soldater og leverer våpen til Ukraina. Russland er underlagt omfattende politiske og økonomiske sanksjoner, og har mistet tilgang på vestlige markeder i overskuelig framtid.

Det er likevel ingen tegn på at Putin endrer kurs i Ukraina. I fravær av militær framgang har Russland endret sin strategi, og rettet presisjons­våpnene mot ukrainsk kritisk infrastruktur, med mål om å svekke ukrainsk motstandsvilje. Russland er fortsatt villig til å ta store tap i bytte mot framgang i krigen, og har evne til å eskalere, både i Ukraina og mot Vesten.

Vestlig militær støtte forblir avgjørende for Ukraina

Ukrainas vilje og evne til å stå imot det russiske angrepet var utslagsgivende i krigens første fase. Vestens politiske og militære støtte, i form av våpenleveranser og opptrening, er nå avgjørende for den videre utviklingen. Allerede i opptakten til krigen forsøkte Russland å avskrekke Vesten fra å involvere seg, og samtidig legge press på Vesten ved å strupe gass­tilførselen til Europa. Russland har ikke lykkes i denne strategien.

Det er fortsatt et russisk mål å svekke Vestens vilje til å støtte. Kreml blir stående i konfrontasjon med Vesten, uten vilje til å inngå kompromisser. Presskampanjen mot Europas energiforsyning vil videreføres, også med nye virkemidler.

Situasjonen vil forbli ustabil. Så lenge Russland ikke oppnår framgang i Ukraina, består faren for eskalering. Moskva vil fortsette å skape usikkerhet om bruk av kjernevåpen. Russisk strategisk signalering og avskrekking vil vedvare, i form av trusler og utgruppering av strategiske og konvensjonelle styrker på NATOs flanker. Dette får betydning også i Norges nærområder.

Norges nærområder får økt betydning med NATO-utvidelse

Utsiktene til svensk og finsk NATO-medlemskap har skapt et sikkerhetspolitisk problem for Moskva. Nordens geografiske plassering er sentral for Russland i en eventuell konflikt med NATO, ettersom regionen ligger tett på Russlands kjerneområder i vest og nordvest. En NATO-utvidelse fører til at Østersjøregionen blir viktigere. Utvidelsen innebærer at Russlands landegrense mot NATO mer enn dobles, fra 1200 til om lag 2600 kilometer. Dette har betydning for Det vestlige militærdistrikt og forsvaret av de strategiske basekompleksene på Kolahalvøya.

Etter omfattende tap i Ukraina har Russland i dag få tilgjengelige landmilitære styrker til å møte en NATO-utvidelse, men kan inntil videre omgruppere personell fra avdelinger i andre regioner og styrke grensevakten. Dette vil likevel ikke innebære en reell styrking av Russlands overordnede forsvarsevne. Det at Russland har valgt å sende landstyrker bort fra hele Russlands grense mot NATO viser at Kreml ikke vurderer trusselen fra NATO som overhengende.

I mellomtiden vil Russland likevel kunne ty til demonstrasjoner av militær evne, avskrekking og kraftig retorikk for å kommunisere sine strategiske interesser i Norden og Østersjøregionen.

Russland kontrolleres fortsatt av et tilsynelatende stabilt Putin-regime. Like fullt vil det bli mer utfordrende å beholde stabiliteten i 2023. Putins skjebne er bundet til utviklingen i Ukraina. Regimet har minimert rommet for organisert motstand. Kostnaden ved å uttrykke uenighet er svært høy, både blant eliten og for befolkningen. Alle framtredende opposisjonelle politikere blir enten fengslet eller drevet på flukt. Befolkningen har i dag ingen politiske alternativer å mobilisere rundt. Putin kontrollerer også det russiske mediebildet. Likevel har krigen i Ukraina utløst flere faktorer som får konsekvenser for befolkningen og elitegrupperinger, og som øker sjansen for at noe vil utfordre Putin-regimet i 2023.

Russland har store økonomiske utfordringer. Effekten av sanksjonene merkes allerede i hele landet, og vil bli tydeligere for både befolkning og elite i 2023. Myndighetene har så langt håndtert den økonomiske nedgangen, men befolkningens levestandard vil nå falle raskere enn den har gjort de siste årene. Mange i eliten vil lide store økonomiske tap. Flere av eliteaktørene har hittil unngått å uttale seg om krigen, men Kreml vil øke presset om å støtte krigen offentlig. Det er i utgangspunktet ingen aksept fra Kreml for kritikk av krigen eller Putin. Enkelte nasjonalister har likevel sluppet til med kritikk mot måten krigen blir ført på. Dette har belyst noen av de store forskjellene mellom myndighetenes framstilling og realitetene i Ukraina.

Regimet risikerer å miste kontroll over hvordan befolkningen oppfatter krigen. Konsekvensene av dette øker dersom ytterligere mobilisering bidrar til at stadig flere har venner og familiemedlemmer som verves. Når antallet drepte og skadde øker, og utbetaling av kompensasjon mangler, vil misnøyen kunne bli mer omfattende. I 2022 vervet Russland soldater til krigen stort sett utenfor storbyene. Dette har vært en strategi fra regimet for å begrense motstanden mot krigen i mer ressurs- og befolkningstette regioner. Med økt mobilisering vil regimet ikke lykkes i å opprettholde dette skillet.

Stadig flere unge russere emigrerer, i takt med at effekten av mobiliseringen og de økonomiske problemene øker. Flere hundre tusen har allerede forlatt landet, og trenden ventes å fortsette. Andelen er størst blant dem med høy utdanning. Dette vil kunne lette presset på regimet noe, ettersom flere som er kritiske til Russlands retning forlater landet. Samtidig vil emigrasjonen svekke Russlands langsiktige økonomiske og teknologiske utvikling, og samfunnets evne til å opprettholde viktige funksjoner reduseres kraftig. Effekten vil treffe Russland for fullt i 2023.

Krigen i Ukraina har også konsekvenser i flere tidligere sovjetstater. Russland ser landene som sin naturlige interessesfære, hvor de har rett på spesiell innflytelse. Den økonomiske nedgangen i Russland påvirker handel og arbeidsinnvandring fra landene, og det forsterker eksisterende konfliktlinjer. Politisk og økonomisk uro vil kunne utfordre russisk kontroll. For et Russland strukket på ressurser vil en slik utvikling utgjøre en strategisk sårbarhet.

Russland forsøker å svekke vestlig samhold

Som resultat av Vestens politiske og økonomiske sanksjoner står Russland igjen med få utenriks- og handelspolitiske virkemidler. Utvisningen av russiske diplomater har betydelig innskrenket russiske sikkerhets- og etterretningstjenesters handlingsrom i Europa. Russland forventes derfor å intensivere bruken av nettverksoperasjoner i påvirknings- og etterretningsøyemed.

Russland søker å svekke vestlig samhold og vilje til å støtte Ukraina ved å legge press på Europas energisektor. Kreml regner det europeiske eksportmarkedet som tapt, og vil fortsette å ramme europeisk økonomi ved å strupe gasseksporten. Etter hvert som Russlands virkemidler uttømmes, øker muligheten for at Russland vil søke å ramme energileveranser fra andre land.

Energi- og handelssamarbeid med Kina vil ikke kompensere for tap av eksportinntekter

For Kreml er partnerskapet med Kina viktig for å avhjelpe effekten av sanksjonene og stabilisere russisk økonomi, og derigjennom regimet. Russlands invasjon av Ukraina har ikke svekket Beijings syn på nødvendigheten av partnerskapet. Vestlige sanksjoner mot energi- og transportsektoren og begrenset russisk infrastruktur rettet mot Asia gjør det utfordrende for Russland å omdirigere gasseksporten til disse markedene. Russland vil forsøke å få fortgang i byggingen av gassrørledningen «Power of Siberia 2». Denne skal etter planen knytte kjerneområdet for russisk gassproduksjon i Vest-Sibir sammen med Kina, via Mongolia, men ferdigstilling ligger mange år fram i tid.

Russland vil evne å omdirigere en betydelig andel av oljeeksporten til Kina, India og andre land utenfor sanksjonsregimet, men dette vil bli mindre innbringende. Oljen vil i hovedsak fraktes sjøveien fra havner i Østersjøen og Svartehavet, og vil selges med betydelig prisavslag. Generelt vil Russlands eksportinntekter reduseres som følge av oljeprisfall grunnet lavere global økonomisk vekst.

Kina er den aktøren som i størst grad kan kompensere for bortfallet av energieksport til Europa. Men selv om russiske myndigheter vil framstille dreiingen fra Europa til Asia som vellykket, vil Russlands forhandlingsposisjon vis-à-vis Kina være svekket. Beijing vil utnytte situasjonen til sin fordel.

Midtøsten og Asia blir viktigere for sanksjonsomgåelse

I tillegg til de store asiatiske økonomiene vil Midtøsten være en arena der Russland kan sikre tilgang til eksportmarkeder og redusere effekten av vestlige sanksjoner. Saudi-Arabias nøkkelrolle i OPEC+ samarbeidet, og De forente arabiske emiraters vilje til å legge til rette for russisk sanksjonsomgåelse, medfører at russiske myndigheter og næringslivsaktører vil søke å styrke forholdet til gulfstatene.

Iran støtter Russland med droner og missiler som styrker Russlands krigføringsevne i Ukraina, og Moskva vil sannsynligvis styrke forholdet til Teheran ytterligere i 2023. Iran har også et etablert nettverk for handel med sanksjonerte varer som Moskva trenger. Samtidig er også Teheran gjenstand for omfattende vestlige sanksjoner. Det vil legge begrensninger på hvor langt Russland kan realisere ambisjonene om å bygge ut infrastruktur via Iran for å styrke handelsforbindelsene til Kina, India og Pakistan. Parallelt styrker Moskva dialogen med Nord-Korea, som kan levere store mengder ammunisjon.

Russlands stående konvensjonelle styrker har blitt vesentlig svekket gjennom krigen i Ukraina, og en stor del av det som er igjen forblir bundet opp i krigen. Russland har blant annet brukt opp tre fjerdedeler av sine moderne bakke-til-bakke-missiler i Ukraina. På den andre siden har Russland store reservelagre med militært materiell, spesielt av eldre type. Mye av dette vil nå hentes fram, men det vil ta flere måneder å gjøre materiellet klart til operativ innsats og bygge opp nye avdelinger. Russlands kjernefysiske kapasiteter er derimot de samme som før krigen, og luft- og sjøstyrkene er i hovedsak intakt.

I 2023 øker forsvarsbudsjettet med 34 prosent, noe som fører til ytterligere press på den russiske økonomien for øvrig. Forsvars- og justissektoren vil nå utgjøre om lag en tredjedel av Russlands statsbudsjett. Med svekket konvensjonell evne har kjernevåpnenes betydning for Russland økt vesentlig. De russiske strategiske og regionale avskrekking­­styrkene er dermed blitt stadig viktigere for den russiske militærmakten. Som en konsekvens av krigen i Ukraina er russisk konvensjonell evne svekket. Dette betyr at Russlands strategiske våpen får økt viktighet. Nordflåtens strategiske ubåter er i denne sammenheng en sentral kapasitet, da disse er utrustet med kjernefysiske våpen. Vi ser ikke noen endring i bestykningen av russiske overflate-kampfartøy i Nordflåten.

Taktiske kjernevåpen utgjør en særlig alvorlig trussel i flere operasjons­scenarier som kan involvere NATO-land. I tillegg har Russland blant annet undervanns­kapasiteter, antisatellittvåpen og cybervirkemidler som kan true Norge og NATO. Fordi betydningen av kjernevåpen og strategiske avskrekkingstyrker øker, blir også Nordflåtens forsvar av militærbasene på Kola, den nordlige bastionen og Barentshavet viktigere.

Russiske beslutninger preges av sterk mistro til vestlige hensikter. Denne oppfatningen er markant forsterket som følge av Vestens reaksjon på invasjonen av Ukraina. Både sannsynligheten for misforståelser mellom Russland og NATO og utilsiktede hendelser øker, noe som igjen øker faren for eskalering.

Nordflåtens hovedoppdrag består

I likhet med mange andre russiske avdelinger, har landstyrkene på Kola lidd omfattende tap av personell og materiell i Ukraina. Om lag tre bataljonsstridsgrupper, med til sammen over 3000 mann, har blitt sendt i kamp. Opp mot halvparten er tapt. I tillegg kan Nordflåten ha tapt opp mot hundre stridsvogner og panservogner. Nordflåten har også sendt overflatefartøy til det østlige Middelhavet og landgangsfartøy til Svartehavet for å støtte invasjonen. Flere av fartøyene ventes å forbli i operasjonsområdene i 2023. Landstyrker som utdannes og trenes på Kola vil fortsatt bli sendt til Ukraina som erstatningsmannskaper. Personellet blir trent opp som lette infanteristyrker. Landmilitært materiell er i all hovedsak forflyttet fra Kola.

Nordflåtens sjøstyrker vil fortsatt utføre rutinemessige flåteøvelser, lengre ubåtpatruljer i Barentshavet og ubåtoperasjoner i Atlanterhavet. Tilførselen av nye stillegående multirolleubåter øker flåtens kapasitet i Norskehavet og Atlanterhavet. Samtidig indikerer den nye maritime doktrinen, utgitt sommeren 2022, at Russland har ambisjoner om å øke tilstedeværelsen i Arktis, Asia, Stillehavet og områdene rundt Det indiske hav.

Hovedoppdraget til Nordflåtens luftstyrker er bare i liten grad påvirket av Ukraina-krigen. Antall fly på Kola er stort sett som før. Luftstyrkenes treningsår og aktiviteter ventes gjennomført tilnærmet som normalt, med fokus på rutinemessig øving og luftforsvars­operasjoner.

Patruljer med russiske strategiske bombefly i norske nærområder vil sannsynligvis forekomme, men trenden har vært nedadgående, da flyene i stor grad er bundet opp i Ukrainakrigen. Midlertidig utplassering av strategiske bombefly i nordområdene og på Kola har derimot forekommet i 2022, og vil fortsette i 2023.

Stort forbruk av langtrekkende presisjonsvåpen

Russiske styrker har brukt moderne langtrekkende presisjonsvåpen i høyt tempo mot Ukraina. Særlig har forbruket av landbaserte missiler vært svært høyt. Presisjonsvåpnene utgjør en vesentlig del av Russlands forsvars- og avskrekkingsstrategi overfor NATO, og Russland vil måtte beholde de fleste gjenværende missilene som strategisk reserve. Bruken forventes derfor å gå ned. Russlands våpenindustri vil bruke mange år på å erstatte missilene. I mellomtiden vil russisk militær evne og evne til kontrollert eskalering og avskrekking være svekket.

Erstatning av tapt materiell bremses av vestlige sanksjoner

Svært omfattende russiske tap av personell og materiell vil ha stor innvirkning på russisk militærmakt i mange år. Moskva har fortsatt store ambisjoner for utvikling av den russiske militærmakten, i tråd med Russlands materiellplan og våpenprogram GPV 2027, men krigen fører til gjennomføringsproblemer.

Allerede før invasjonen av Ukraina var Russland et av landene i verden som brukte størst andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) på militæret – ifølge SIPRI-instituttet om lag 650 milliarder kroner, eller 2,9 prosent av BNP i 2021. I 2023 vil forsvars- og justissektoren utgjøre om lag en tredjedel av Russlands statsbudsjett.

Det største hinderet for erstatning av materiell som er tapt i krigen er likevel ikke budsjetter og finansiering, men bortfallet av vestlig teknologi som følge av sanksjonsregimet. Mange avanserte våpensystemer, alt fra missiler og kampfly til ubåter, inneholder vestlige komponenter. Allerede i 2023 vil russisk militærindustri slite tungt med å kompensere for sanksjonene. Det vil være svært vanskelig å tette gapet med egenproduksjon. Det er en omfattende prosess å sette opp nye produksjonslinjer, og det tar tid å lære opp ny arbeidskraft. Russland vil søke å skaffe alternative komponenter gjennom fordekte kjøp, import fra vennligstilte land og import via tredjeland. Russisk våpenindustri har like fullt fortsatt stor produksjonskapasitet, og kan produsere håndvåpen, missiler, stridsvogner, kampfly og marinefartøy som bygger på russisk og sovjetisk teknologi.

Utvikling og testing av høyt prioriterte våpensystemer vil fortsette

Utvikling av høyt prioriterte russiske våpensystemer og plattformer vil fortsette med redusert kapasitet. De kjernefysiske avskrekkingsstyrkene er fortsatt høyest prioritert. Utvikling og testing av nye langtrekkende presisjonsvåpen, ballistiske og hypersoniske missiler og antisatellittvåpen vil fortsette.

Ferdigstillelse av nye strategiske ubåter av Dolgorukij-klassen og multirolleubåter av Severodvinsk- klassen er også blant de høyt prioriterte postene i Russlands moderniseringsprogram. Begge typer er utplassert på Kola, og flere forventes å komme til de neste fem til ti årene. Russland har påbegynt testing av det hypersoniske sjø- og landmålsmissilet Tsirkon fra Severodvinsk-ubåter. Systemet nærmer seg slutten på utviklings- og testfasen, og har tidligere blitt testet fra overflatefartøy.

Russland fortsetter samtidig utviklingen av det nye interkontinentale missilet Sarmat, som testes ved Plesetsk, sør for Arkhangelsk. Russland vil også fortsette utviklingen av det autonome torpedosystemet Poseidon. Systemet kan bli testet i Nordishavet i løpet av 2023. Poseidon har kjernefysisk framdrift og interkontinental rekkevidde, og kan utstyres med kjernefysisk stridshode. Videre fortsetter testingen av kryssermissilet Skyfall. Missilet utvikles for kjernefysisk framdrift, noe som vil gi det svært lang rekkevidde og økt evne til å omgå missilforsvar. Ytterligere tester fra Novaja Semlja er forventet. Det vil ta flere år før begge disse systemene er operative.

Russland forventes i økende grad å prioritere framstilling av våpen som hviler på ny teknologi, som autonome, ubemannede luft-, land- og sjøplattformer, avanserte systemer for elektronisk krigføring og cyberkapasiteter. Mye av teknologien til disse systemene må Russland skaffe fra ikke-vestlige land, i første rekke Kina og andre land som ikke deltar i sanksjonsregimet mot Russland.

Russland forblir den største kjernevåpentrusselen mot NATO

Vedvarende spenning mellom Russland og Vesten gjør at Russland vil fortsette å utgjøre den største kjernevåpentrusselen mot NATO, og dermed også Norge. Det kan ikke utelukkes at en lokal krig eskalerer til en større konflikt, der Russland, USA, NATO og Norge blir direkte involvert militært.

Russland vil opprettholde, modernisere og videreutvikle kjernevåpenarsenalet, men det er ikke ventet vesentlige endringer i russisk kjernevåpendoktrine de nærmeste årene.

Russland har evne til å benytte kjemiske og biologiske våpen

Russland videreførte evnen til å utvikle og produsere kjemiske og biologiske våpen fra Sovjetunionen. På tross av at Russland har sluttet seg til internasjonale konvensjoner som begrenser produksjon og forbyr bruk av slike våpen, finnes det eksempler på manglende etterlevelse.

Russisk tjenestepersonell er ansvarlig for giftattentatene mot Sergej Skripal, en tidligere offiser i den militære etterretningstjenesten GRU, i Salisbury i 2018, og den politiske dissidenten Aleksej Navalnyj i Tomsk i 2020. Attentatene viste at det russiske regimet er villig til å benytte nervestridsmidler utviklet for militært bruk for å skremme avhoppere og meningsmotstandere. Bruk av kjemiske eller biologiske våpen i større omfang er mindre sannsynlig.

Russlands modell for sammensatt virkemiddelbruk bygger på sovjetisk strategisk tenkning, og er senere forankret i begreper som «informasjonskonfrontasjon». Konseptet bygger på en oppfatning om at Russland og Vesten befinner seg i en vedvarende informasjonskamp, der Vesten forsøker å destabilisere Russland.

Russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester spiller en sentral rolle i russisk sammensatt virkemiddelbruk, og har de senere årene gjennomgått en betydelig organisatorisk utvikling. Russlands evne til å påvirke vestlig opinion er sterkt svekket på grunn av krigen i Ukraina, og russisk virkemiddelbruk må i større grad være fordekt – det vil si at Russland forsøker å skjule sin rolle. Krigen har også medført at Russland og Vesten har færre arenaer for samhandling og kontakt. Med det har det digitale rom blitt viktigere for russisk virkemiddelbruk. Russisk militærdoktrine legger til grunn at nettverksoperasjoner inngår i både strategiske informasjonskampanjer og militære operasjoner.

Etterretning

Både sivile og militære russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester arbeider med norgestematikk. Tjenestene er tilpasnings­dyktige og har store ressurser. De bedriver etterretningsinnhenting i det digitale rom og fra verdensrommet, bakken, luften og havet – der de også bruker sivile skip til etterretnings­operasjoner. Sivile skip har unik adgang i norske nærområder, og det kan være krevende å avdekke om de utfører etterretningsaktivitet i tillegg til legitim virksomhet. Etter Russlands invasjon av Ukraina er det avslørt en rekke illegalister i flere europeiske land.

Russiske aktører er ute etter informasjon om norsk politikkutforming, særlig innen forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikk, og om nordområdene, Svalbard og energisektoren. Forsvaret, militære beredskapsplaner, militær infrastruktur og alliert aktivitet er også ettertraktede mål.

På teknologisiden viser Russland særlig interesse for bedrifter med unik kompetanse og teknologi, blant annet innenfor våpenindustri og maritim sektor.

Påvirkningsaktivitet

Påvirkningsoperasjoner er en integrert del av russiske doktriner for informasjonskrigføring. Russlands struping av gasseksporten til Europa understøttes med budskap og desinformasjon i russiske statlige medier og fra tilsynelatende uavhengige nyhetskilder som i virkeligheten er kontrollert av russiske myndigheter. Slik spres russiske budskap i vestlige informasjonsmiljøer, ofte uten at de som videreformidler budskapene kjenner opphavet.

En kjent russisk taktikk er å spre skreddersydde budskap og desinformasjon til utvalgte målgrupper med mål om å endre en annen stats politikk. Spørsmål knyttet til forsvars- og sikkerhetspolitikk er spesielt utsatt for russisk påvirkningsaktivitet i Norge. En annen taktikk søker å øke konfliktnivået i samfunnet ved å fokusere på betente tema. Dette var tilfellet under presidentvalget i USA i 2016. En tredje går ut på å teppebombe medier med ulike teorier og usannheter om en hendelse eller sak. Målet er da ikke å overbevise, men å så tvil om sannheten og svekke folks tillit til myndigheter og nasjonale medier.

Økt årvåkenhet i den vestlige befolkningen gjør det vanskeligere for russiske påvirkningsaktører å lykkes. De må justere både metoder og målgrupper for å oppnå effekt. Myndighetsskeptiske miljøer, politisk ytterliggående miljøer og miljøer som er engasjert i saker med høyt konfliktpotensial vil være mer utsatt for påvirkningsforsøk. Mer generelt vil miljøer som jobber med saker som er viktige for Russland, som norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk og norsk våpenstøtte til Ukraina, fortsatt være aktuelle mål for russisk påvirkningsaktivitet.

* * *

NESTE »

Et fortsatt offensivt Kina